Historien om Max Manus er absolutt verdig en egen film.

Og videre fortjener historien at den beskrives korrekt.

Sovjetunionens velkjente praksis med det å pynte på fortiden er ikke Norge anno 2008 verdig.

Noe av det som gjorde at nordmenn i Aprildagene 1940 ble så tafatte og lamslåtte, var det fakta at en respektert tidligere norsk minister, som dessuten var landskjent som Fritjof Nansens høyre hånd under tragedien i Armenia, ga legitimitet til okkupasjonen; dette sammen med det eskorterende norske politi til hest under nazimarsjen opp Karl Johan.

I denne filmen er det norske ridende politiet elegant klippet bort.

At sannheten om dette politisviket hadde fått kommet fram i filmen hadde ikke gjordt Max Manus til ett mindre menneske, men tvert imot gjordt ham til en enda større motstandsmann.

Men slik skulle det altså ikke gå.

For Ola Satsdunk tåler jo ikke å høre sannheten eller?

Nei dette var bare trist.

Boikott fimen om Max Manus.

Kort prosess!

Estland er en av de tre baltiske småstatene.

Estlenderne har vært ett eget folk med sitt eget språk i uminnelige tider. Estlandske fornavn som Harald og Olaf og Jens klinger utvilsomt nordisk, for i svunne tider fant de norrøne folkeslagene det naturlig å søke lykken mot øst.

Estland har en fortid som hansastat under tysk innflydelse, og falt siden inn under Sverige som krigsbytte. Nok en krig førte til slutt estlenderne inn under Tsaren i Russlands herredømme.

 24. Februar 1918 tok fremmedstyret formelt slutt i Estland, da nasjonens selvstendighet ble erklært. Dette var en ren papirbestemmelse i starten, men etterhvert fikk man stablet noen væpnede styrker på beina.

Estland hadde fått en hær. Landet skulle snart få bruk for den.

 22. November 1918 gikk den røde arme til angrep på Estland ved Narva, som er den 3. største byen i landet. Estlenderne forsvarte seg ved Narva sammen med tyske styrker, men disse tyske styrkene trakk seg fort tilbake da kampene begynte. Til tross for Sovjetunionens interne problemer hadde unionen avsatt 7000 infanterister , 22 feltkanoner, 111 maskingevær, 2 panserbiler, 2 fly, ett pansertog, en krysser og 2 destroyere til felttoget mot Estland.

Mot denne sovjetiske styrken disponerte Estland 2000 regulære soldater med lette våpen, og 14500 militsmenn. Allerede 29. November faller Narva, og 18. Desember inntar den røde arme den mindre byen Valga også. På julaften faller byene Tartu og Tapa, til tross for at Estland 5. Desember har mottat 5000 rifler og 20 feltkanoner fra Finland.

 Storbritannia anerkjenner ikke Sovjetunionen, og 31. Desember mottar estlendernes hær 6500 rifler, 200 maskingevær og 2 feltkanoner fra den britiske marinens skip. Den britiske flåtestyrken tar like godt og kaprer 2 russiske destroyere også, og gir disse til den estlandske regjeringen.

Slik får Estland en marine.

 2. Januar 1919 ankommer 3000 finske frivillige soldater Estland, og man er snart ferdig med byggingen av 3 nye pansertog i hovedstaden Tallin. Estland er ikke lenger like hjelpeløst som før.

7. Januar iverksettes motoffensiven, og den røde arme presses siden langsomt tilbake.

9. Januar gjenerobres Tapa.

14. Januar gjenerobres Tartu.

18. Januar gjenerobres Narva bak frontlinjen, ved hjelp av den nye estlandske marinen.

31. Januar begynner slaget ved Paju, som etterhvert blir krigens hardeste slag til da. Estlenderne vinner til slutt dette slaget, som fører til at Valga, Vöru og Petseri gjenerobres 4. Februar. Etter disse kampene er fronten relativt stillestående, frem til Estland iverksetter Mai-offensiven.

 Før Mai-offensiven har Estland 74 000 menn under våpen; her inkludert 3000 russiske antikommunister.

Estland kan stille med 70 feltkanoner og 230 maskingevær.

Mot denne styrken kan Sovjetunionen stille med 80 000 mann, 200 feltkanoner, 230 maskingevær og 5 pansertog.

Mai-offensiven blir en militær suksess. Den røde hær drives helt ut av Estland. De 3000 russiske antikommunistene (såkalte hvite styrker) fortsetter dessuten videre på sitt korstog mot Lenin og hans lære, like inn i selveste Sovjetunionen.

 23. Juni 1919 går Estland til ett militært angrep på tyske og latviske styrker i Nord-Latvia. Estlands regjering frykter, med rette eller urette, at tyske politiske intriger vil legge baltikum inn under Tyskland.

Slik gikk det til at ett lite land på størrelse med Danmark ble i samtidig krig med Latvia, Tyskland og Sovjetunionen. Og mest på grunn av de to siste landenes svake stilling der og da, lykkes faktisk Estland i å oppnå en militær seier mot Tyskland og Latvia i slaget ved Vönnu.

 Den røde arme fortsetter krigen med sine periodevise offensiver mot Estland, uten å oppnå stort med det.

Sovjetunionens lederskap later til slutt til å gå lei av hele Estlandskrigen og dens belastninger.

3. Januar 1920 inngås våpenhvileavtale mellom Estland og Sovjetunionen.

2. Februar følges så våpenhvilen opp med en formell fredsavtale.

 Sovjetunionens statsleder Lenin hadde i sin politiske og filosofiske lære tatt ett grundig oppgjør med imperialismen som ett politisk fenomen.

Man kan sannelig undres på hvorfor anti-imperialisten  Lenin ikke satte en stopper for krigen mot Estland på ett langt tidligere tidspunkt?

Dette er vel bare enda ett av de mange spørsmålene vi aldri vil få ett skikkelig svar på.

Politikken er ett ufint sirkus.

Sånn er det bare.

   

 

 

Jeg synes at rocken og bloggingen har påfallende likhetstrekk.

Man trenger lite avansert utstyr eller personlig trening for å kunne sette i gang med begge deler.

Mange starter opp både bloggingen og rockingen med store håp og drømmer.

Og etterhvert som vi deretter kommer oss ned på jorda igjen, begynner både bloggere og rockere med å påstå at vi hele tiden egentlig bare begynte med dette for vår egen underholdnings skyld.

Slik prøver vi å dempe den bitre smaken av realisme og sannhet, mens vi så fortsetter på den lange ferden mot Tushima og nederlaget.

Kanskje får vi inn en uventet fulltreffer?

Kanskje vi kan vinne likevel?

Iblandt får vi høre om vanlige mennesker som oppnår en uventet suksess i mot  alle odds.

Slike historier skaper ny glød hos alle oss håpefulle som blogger og rocker videre.

Men sannheten er nok dessverre at vi bloggere og rockere kommer ingen vei.

Ikke uten ett massivt markedsføringsapparat i ryggen.

 

 

 

Den såkalte Spanskesjuka var en i utgangspunktet ordinær influensasmitte, som rammet Europa på det verst tenkelige tidspunktet: Midt under en storkrig. 

Sykdommen startet relativt forsiktig i 1917 og blusset opp for alvor i 1918 - under krigens blokkade og sensur og strenge rasjonering. Mange av de allerede avmagrede og utmattede menneskene i Europas sivile samfunn døde som en følge av disse påkjenningene. En kombinasjon av uheldige faktorer førte til at dødstallene etterhvert fikk apokalyptiske dimensjoner, og bølger av influensa hjemsøkte Europa helt fram til 1920.

Spanskesjuka er ett misvisende navn på pandemien, men navnet har blitt sittende som klort fast i historiebøkene. Ettersom Spania ikke deltok i Europas store krig, hadde nasjonen en relativt mild sensurpolitikk i forhold til ytringsfriheten. Dette skapte ett inntrykk i media av at det helst var i Spania sykdommen tok liv, men dette er temmelig fjernt fra virkeligheten.

Under normale omstendigheter rammer influensaepidemier de eldre hardest, da eldre mennesker gjerne har en lavere somatisk allmenntilstand enn de yngre. Krigen hadde imidlertid snudd oppned på dette. Nå var de unge preget av rasjoneringenes sult og svekkelse. Faktisk hadde de eldre en fordel i kampen for å overleve influensaen: De hadde en viss immunitet opparbeidet gjennom liknende influensaer fra tidligere i livet. Demografisk slo pandemien ekstremt uheldig ut for Europa, og krigen i seg selv hadde selvsagt også gjordt sitt for å utslette ungdommen.

Denne tidens samfunn var preget av ett sterkt familiesamhold, noe som utvilsomt var innbyggerne i Europa til hjelp i den daglige overlevelseskampen. Dugnadsviljen var stor blandt allmuen, og viljen til selvoppofrelser i helsevesenet kan man bare ta av seg hatten for i dyp respekt. Man kjempet så godt man kunne for at hjulene i samfunnet skulle fortsette å gå rundt, all døden og elendigheten til tross. Man hadde også under superpandemien noen av de beste vitenskapsmennene verden noengang har hatt. Ofte tenker jeg at det er flere slike forskere vi trenger i vår tid, ikke nettverkshorer og plagiatorer. 

Ville disse vitenskapsmennene beseiret HIV om de levde og arbeidet blandt oss mennesker i dag? Jeg tror det. De brant for faget sitt, og ønsket oppriktig å utrydde alle sykdommer. Aldri skùlte de til legemiddelindustriens økonomiske interesser under sin forskergjerning.

Hvor mange mennesker fikk så pandemien egentlig tatt livet av til slutt? Derom strides de lærde (og jeg er ingen lærd) men tallene varierer fra 20 millioner døde, og helt opp til 100 millioner døde. Dersom det høyeste anslaget er riktig, så drepte pandemien mer mennesker enn byllepesten, selveste Svartedaûden, som anslagsvis drepte 75 millioner.

Selv om vi legger det laveste anslaget til grunn, stiller Spanskesjuka den store krigen i skyggen som menneskedreper.

Det er noe ukarismatisk og nidtrist med det å dø av sykdom, og det føltes nok for mange mer glamorøst å miste sitt liv i kampen for sitt land på slagmarken, enn det opplevdes å skulle dø i feber på sotteseng. Fortrenging hadde stor folkelig utbredelse, og jeg finner det ikke så underlig at mange folk drakk og feiret livet som om hver dag skulle være den siste.

Som vestlendingen sier: E`det løye me drikke?

    

1918: Sentralmaktenes Sammenbrudd

Etter våpenhvilen 11.11 kl.11 bryter sentralmaktene sammen en etter en. Sentralmaktenes respektive imperier er mest basert på militærmakt, og ingen av imperiene har mye moralsk autoritet blandt undersåttene til  hjelp, når makten svikter dem.

Ungarn erklærer seg uavhengige av Østerrike, i håp om å få slippe lettere unna de seirende maktenes vrede, mens Østerrike selv erklærer seg som en republikk i den samme hensikt.

Serbia blir ledende innen det nydannede Jugoslavia.

Tjekkoslovakia erklærer seg også som selvstendige, og Romania sikrer seg nye landområder.

Til slutt er der ikke mye igjen av det engang så mektige Østerrikiske imperiet. I 1918 slår Østerrike følge med Spania på veien til The Has Beens i verdenshistorien, og østerrikerne vil aldri mer bli ett mektig folk.

Polen erklærer seg som en uavhengig stat, og kommer i konflikt med både Sovjetunionen og Tyskland på en gang. Ingen av de to nasjonene er imidlertid i posisjon til å kunne tukte Polen. Polen tukter tvert imot Tyskland og Sovjetunionen.

Latvia erklærer seg også uavhengige av Sovjetunionen, og får faktisk være i fred. Estland blir imidlertid invadert av den røde armè, når Estland gjør det samme.

På dette tidspunktet i historien kan vi si at den såkalte første verdenskrigen er over, og snart skal seierherrene fordele sitt krigsbytte. Denne krigen, The Great War, var slik jeg ser det en ren mellom-europeisk maktkamp. Jeg vet at kampene foregikk på mange slagmarker, over hele verden, men jeg kan ikke fri meg ifra dette spørsmålet: angikk egentlig denne krigen i særlig grad hele verden? Personlig tror jeg ikke det, men for folk i Europa var krigen skrekkelig og omveltende.

Arbeiderklassen i Europa var lykkelige over det å bare få være i live fortsatt. Man trodde på en langvarig verdensfred, og at denne krigen hadde gjordt ende på framtidige kriger.

De skulle bare ha visst.

Stakkars mennesker…

1918: Grande Finale

Den nydannede Sovjetunionen, som innebar noe helt nytt i verdenshistorien, var ikke velsignet med godt lederskap.

Mange av lederne hadde nok potensiale i seg til å kunne blitt gode ledere, men de hadde alle det til felles at de manglet det erfaringsgrunnlaget som trengs til å kunne takle utenrikspolitikken generelt, og krigføringen spesielt. Sovjetunionen forsøkte i  tiden etter statskuppet til Lenin seg på tøft spill mot Tyskland, med dårlige kort. Og bløffen mislykkes til slutt katastrofalt for Sovjetunionen, i det Tyskland mister tålmodigheten med den manglende framgangen i forhandlingene.

17. Februar 1918 iverksetter Tyskland en ny offensiv mot Sovjetunionen, og påfører den røde armè ett nederlag så ydmykende og totalt at de sovjetiske forhandlere får ordre om å underskrive hva som helst for å få en våpenhvile. De samme soldatene som ikke ønsket å krige for Tsarveldet, ønsker nå med all mulig tydelighet heller ikke å dra ut i krigen for Lenin og hans lære. Denne lærdommen blir bitter for Sovjetunionen, og årsaken til sovjetregimets brennende hat mot sine egne væpnede styrker, kan utmerket godt ha sin bakgrunn i dette landetapet.

Sovjetunionen mister 750 000 kvadratkilometer land, og 4 millioner soldater. Mange avdelinger overgir seg uten kamp til Tyskland. 1/4 av Sovjetunionens sivile befolkning kommer også under tysk kontroll, og Tyskland er ikke seine med å få disse folkemassene sysselsatt til sin egen fordel i krigen. Man hører ikke mer til Sovjetunionen i denne krigen.  Den etterhvert så mektige kjempen, er på dette tidspunktet i historien slått helt ut av storpolitikken.

Tyskland har likevel sine problemer, om østfronten ble stille. Vestmaktene presser stadig på, og den beryktede tyske disiplinen er tøyet ut til bristepunktet. Tysk desertering er blitt en utfordring, og det konstante presset fra vest gir omsider vestmaktene det militære gjennombruddet de hele tiden har ventet på.

8. August blir den tyske hærens “svarte dag”, og lederskapet til Tyskland innser for føste gang at nederlaget er uunngåelig. Alle deres brune drømmerier har ført landet inn i avgrunnen, og de innser det motvillig selv. En overføring av makten til sivile myndigheter blir iverksatt, alt for seint selvsagt, i håp om at dette vil gjøre vestmaktene mindre uforsonlige i de eventuelle kommende fredsforhandlinger.

Krigen går likevel sin gang, og 28. Oktober gjør Tysklands marine mytteri. Mannskapene ombord nekter å la skipene forlate sin trygge havn for en tapt sak. To dager senere ber Tyrkia, eller det Ottomanske riket som Tyrkia ble kalt den gangen, om en våpenhvile med vestmaktene. Våpenhvilen blir inngått, og Tyrkia deltar ikke lenger i krigen.

11. November , klokka 11, slutter krigen. Tyskland og resten av sentralmaktene overgir seg betingelsesløst.

Det Europa som stod tilbake i kruttrøyken og likstanken, var fra nå av forandret for alltid.

***************************************************************************** 

Har en vakker og sterk hyllest til naturen noe å gjøre med all denne drepingen?

Egentlig ikke…

***************************************************************************** 

Det 4. krigsåret av The Great War ble avgjørende for sluttresultatet, selv om drepingen skulle pågå helt til 1918.
Som tidligere nevnt var Tyskland etterhvert, under krigens gang, blitt mer og mer styrt av ett lederskap hvis militære dyktighet bare ble overgått av krigsherrenes politiske imbesilitet.

Januar: Død og fordervelse.

Februar: Enda mer død og fordervelse.

Mars: Tyskland forsøker, mellom all død og fordervelse, å få Mexico til å angripe USA. Russlands folk gjør opprør mot sin Tsar, og imperiets militære gjør heller felles sak med folket enn å tjene eliten. Tsar Nikolai II blir avsatt, og den moderate sosialisten Alexander Kerenski blir ny statsleder i Russland. Kerenski hadde alltid vært krigsmotstander, men ønsket ikke å kapitulere for Tyskland.

April: USA har fått nok av Tyskland, og erklærer krig mot Tyskland og alle dets allierte. Ellers død og fordervelse å melde.

Mai: Frankrikes soldater begynner å nekte å utføre storming av Tyskerne. En slags streik i forhold til det å gjøre noe offensivt blir iverksatt. Tyskerne oppdager ikke dette, for der er likevel plenty død og fordervelse i skyttergravene.

Juni: Russlands lederskap har ennå ikke innsett at angrep er oppskriften på nederlag i denne krigen. Man iverksetter Kerenski-offensiven, og lider ett stort nederlag både militært og politisk som en direkte følge av dette.

Juli: Mye død og fordervelse. Offensiven ved Ypres startes av Storbritannia, etter 15 dagers bombardement. Britene har satt stridsvogner inn i kampene før, men nå settes 136 vogner inn. Tyskland rystes, men overlever igjen. Tysklands suverene dybdeforsvar redder dem gang på gang.

August: Intet nytt fra hverken øst-eller-vestfronten, hvilket medfører død og fordervelse.

September: Mye (surprise surprise) død og fordervelse.

Oktober: Alexander Kerenski fremviser en fatal mangel på realpolitisk gangsyn. Han gjennomfører en rekke arrestasjoner rettet mot mennesker som man nå, i etterpåklokskapens lys, lett kan se at var hans egne støttespillere. Kerenski gjør seg selv politisk isolert. Og krigens død og fordervelse går sin gang.

November: Det blir en rød November. Mye, selvsagt, på grunn av krigens innebyggede død og fordervelse. Men også på grunn av Lenin og hans suksessfulle Coup d`etat rettet mot den upopulære Kerenski og hans regjering. Nesten ingen i Russland gjør noe som helst for å hindre maktovertagelsen. Ukraina erklærer seg som en selvstendig republikk like etterpå. Storbritannia angriper ved Cambrai, med over 300 stridsvogner som infanteristøtte. Og nok en gang rir Tyskland stormen av.

Desember: Russland inngår våpenhvile med Tyskland. Finland erklærer sin selvstendighet. Storbritannia erobrer Jerusalem fra Tyrkia.

Du kan trygt hevde at 1917 var ett begivenhetsrikt år, uten at du blir irettesatt av noen for overdrivelser og unødig drama.

1916 fortsatte der det forrige året sluttet.

Til tross for den store krigens enorme dødstall, har man lite nytt å melde.

Storbritannia har allerede i 1915 klar prototypen på en stridsvogn, og kunne med fordel latt tiden jobbe til egen fordel. Likevel iverksettes fra vestmaktenes side den ene offensiven etter den andre mot sentralmaktene, med grusomme tapstall til følge.

Sentralmaktene på sin side, iverksetter sine egne kostbare offensiver.

Alle disse offensivene har det til felles at de skaper mye død og fordervelse, men ingen fremgang. På vestmaktenes side er Somme det mest kjente og mest brutale slaget. På sentralmaktenes side skiller Verdun seg ut. Ettertidens bilde av WWI som en endeløs drapsorgie, blir skapt i disse to slagene.

Luftkrigen stiger også i intensitet og tapstall, og det å være en flyger i denne krigen var slett ikke så glamorøst som Hollywood gjerne skal ha det til. En flygers liv var bedre, materielt sett, enn en fotsoldats hverdag i skyttergravene. Men utsiktene til ett langt liv var faktisk enda mindre bak spakene, enn bak geværkolben.

Å ha kontroll over luftrommet var viktig i denne krigen. Dette for å kunne lede artilleriets granater presist mot fiendens stillinger. Alle som har sett effekten av en mitraljøse, eller kraften i en kanon, vet instinktivt hvor viktig det er å få fjernet denslags før man sender fotfolk ut i åpent lende.

Til havs gjennomfører den passive Tyske flåten en av sine få offensiver. Man forsøker å lure en mindre Britisk styrke i klammeri med hele den Tyske flåte, men ender istedet opp med å gå i en felle selv. Omtrent alt som kan flyte i den Britiske flåten sperrer veien tilbake til egen havn for Tyskerne. Gjentatte ganger prøver Tyskerne å bryte den Britiske sperringen i det som ettertiden har kalt Jyllandslaget. Alle gangene må Tyskland trekke seg tilbake.

I løpet av natten foregår der intense kamper i den Britiske kolonnens ytterkant, men de Britiske admiraler feiler i å innse at det ikke bare er spredte raid som foregår. Når dagen gryr må Britene innse at de er snytt for muligheten til å ødelegge hele den Tyske flåten i ett stort slag. Tyskerne har brutt gjennom blokkaden, og flykter tilbake til sikker havn.

Ettersom Tyskerne gjorde større skade på Britene enn den skaden de selv tok imot, erklærte Tyskland seg som vinnere av slaget. De aller fleste militærteoretikere heller likevel til den oppfatning at Storbritannia vant slaget. Tysklands overflateskip ble effektivt jaget fra de 7 hav av Storbritannia, og etter Jyllandslaget var den keiserlige flåten knappest å se utenfor rekkevidden av sine egne kystbatteri.

Tysklands ubåter hadde stor militær suksess mot vestmaktenes handelsflåter i Atlanterhavet. Men den politiske kostnaden ved å gjøre noe flertallet i verden oppfattet som ren terror, skulle snart få svi bittert for Tyskland. Ubåtkrigen var en militær suksess, men en politisk katastrofe for keiserdømmet.

23. Mai 1915 ser Italia sin besøkelsestid, og går til krig mot sin erkerival Østerrike. Angrepet sammenfaller noenlunde i tid med en Tysk/Østerrikisk offensiv mot Russland, og blir en særdeles uvelkommen overraskelse for sentralmaktene. Med dette får sentralmaktene nok en front å forholde seg til. Maktballansen i Middelhavet forskyves kraftig.

Desperasjonen later likevel til å ha sine positive sider for sentralmaktene. Selv om vestfronten er fastlåst får sentralmaktene utover sommeren og høsten stor fremgang. Russland går på den ene militære smellen etter den andre, og 5. August erobres Polens gamle hovedstad Warshawa fra den Russiske kolonimakten.

Sentralmaktenes militære triumfer setter dem i posisjon til å kunne forhandle frem en akseptabel våpenhvile med deres overlegne motstandere. En intens innenriks maktkamp begynner i sentralmaktene mellom lederskap som ønsker forhandlinger om fred ut i fra en sterk posisjon, og lederskap som ønsker total seier og verdensherredømme.

I etterpåklokskapens lys er det svært lett å se at forhandlingstilhengerne hadde evig rett. De nylige militære triumfene har likevel gått til hodet på mange av sentralmaktenes ledere, og blendet fornuften og måteholdet som tidligere, under Kansler Bismarck, var en dyd i Tyskland.

Sentralmaktene styres i økende grad av lederskap som kan kalles Pan-germansk, militaristisk, og konservativt. Krig, og spesielt seierrik krig, har rent empirisk hatt en tendens til å styrke posisjonen til denne typen lederskap.

De konservative kreftene styrker sin posisjon i sentralmaktene, og ivaretar samtidig intenst sine egne næringsinteresser. Selv om en storkrig pågår, nekter man å øke skattene på kapitalinntekter. Det blir bestemt at de beseirede nasjoner og folk skulle betale sentralmaktenes utgifter og gjeld etter krigen. Jeg forteller dette for å dempe litt på den kritikken som gjerne kommer mot alle som var “slemme” mot Tyskland etter krigen. Tyskland hadde faktisk ikke noen “snillere” politikk planlagt for sine egne slagne fiender, dersom Tyskerne hadde vunnet krigen. Denne krigen skjedde i en brutal og grusom tid, med brutal og grusom politikk.

Ikke bare i sentralmaktene gjør de store seirene på østfronten inntrykk. I Oktober går Bulgaria inn i alliansen, og angriper Serbia. Det lille landet Serbia, med kun 4.5 millioner innbyggere, har vært plaget med tyfus og krig i ett år. Når også Bulgaria angriper, brøt forsvaret sammen. Den Serbiske hæren drives på flukt, gjennom Montenegro, nøytrale Albania, og helt inn i Hellas. Serbia lider enorme tap i menneskeliv, både av krigen selv og epidemier som følger med krig. Etter krigen har Serbia mistet 725 000 innbyggere. Serbia får også 114 000 krigsinvalider og 500 000 foreldreløse barn.

I løpet av krigen får vestmaktene Romania, Hellas, Portugal, Brasil og Marokko som allierte. Hadde ikke sentralmaktene vært så blendet av seirene på østfronten, ville de nok sett at en ærerik fredsavtale var alt de noen gang kunne håpet på etter at lynkrigen i vest slo feil. Istedet ser man at konservative og brune drømmerier blir omsatt til praktisk politikk. Resultatet blir en evig ulykke for sentralmaktenes land og folk.

Oppsummering 1914:

Tyrkia hadde vært formelle allierte med Tyskland siden August 1914 - men foretok seg ingenting aktivt i starten på krigen. 27.Oktober satte Tyrkia likevel igang med å minelegge Russisk farvann i Svartehavet, og få dager etterpå angrep de Russland til lands også. Frankrike, Storbritannia og Serbia erklærte kort tid etterpå Tyrkia krig.

Tyrkerne kjørte seg raskt fast mot Russerne, og oppnådde lite i landkampanjen sin. Men innseilingen til Svartehavet kontrollerte de. Slik ble det vanskeligere for Russlands allierte å sende forsyninger til Tsarens styrker. Russlands hær var ennå ikke var bygget skikkelig opp igjen etter nederlaget i stillehavskrigen.

Østerrike måtte sette av størsteparten av sin hær til å møte Russlands tallrike soldater. Ansvaret for erobringen av Serbia ble overlatt til Østerrikes kolonier Slovenia, Kroatia og Bosnia. Dette lykkes ikke de tre koloniene med i første omgang, men deres iver i tjenesten går ikke upåaktet hen blandt stormaktene. Storbritannia og Frankrike godkjenner i hemmeligstemplede planer at Serbia skal få overta de nevnte tre Østerrikiske koloniene som kompensasjon for sine eskalèrende tapstall når seieren er i havn. Montenegro velger å satse på Serbia som alliert.

Tyskland har mislykkes i sin store plan om en rask knock out på vestfronten. Tyskernes ammunisjonslagre går videre tomme, og det langt raskere enn det opprinnelig var planlagt for. Hærens ammunisjon må derfor produseres fortløpende uten avbrudd for at ikke frontene skal bryte sammen. Dette blir i Tyskland påskuddet oligarkene trenger for å frata arbeiderklassen den ene opparbeidede rettigheten etter den andre. Denne utviklingen vedvarer helt til krigens slutt.

Det Tyskland som gikk inn i krigen i 1914 var nok ikke noe fritt samfunn etter våre dagers mål, men den jevne Tysker opplevde seg likevel som en borger i ett rettssamfunn. Historien gir oss mange eksempler på at krig ikke varsler godt for arbeiderklassens rettigheter.

1915:

Etter nederlaget i sjøslaget ved Dogger Bank, og manglende suksess til lands også, overtar desperasjonen i det Tyske lederskapet. Innen februar har Tyskland gjordt den ene politiske blunderen etter den andre. Man har begynt en bombekampanje med zeppelinere mot Storbritannia uten noen som helst militær verdi. Videre har man begynt å bruke stridsgass mot FI. Som selvsagt fører til at FI tar i bruk gass tilbake. Den største utenrikspolitiske brøleren til Tyskland er likevel deres innføring av nye regler for bruk av ubåter mot sivil skipsfart. Dette gjør Tyskland til en upopulær nasjon internasjonalt, ikke minst i USA. Hvem sier at PR ikke er viktig?

Mars 1915 starter Storbritannia og Frankrike en stor offensiv til vanns mot Dardanellene i Tyrkia. I etterpåklokskapens lys vet vi nå at offensiven var nær ved å lykkes, og at Tyrkernes kanoner var nesten tomme for ammunisjon. Men til Winston Churchill`s iltre protester blir planen oppgitt etter at mange skip har gått tapt. Til Tyrkias store hell, beslutter Storbritannia seg for å heller forsøke å åpne Svartehavet med en stor landgangsoperasjon ved Gallipoli. Dette blir en av militærhistoriens store fatalitèter.

Operasjonen begynner i April og utvikler seg raskt til ett Helvede for Britene, ikke minst på grunn av vannmangel i området. Japan eskorterer tropper til Tyrkia fra Australia og New Zealand. Styrken blir kjent som ANZAC - kjent fra filmen Gallipoli med Mel Gibson i hovedrollen. Ved siden av å erobre Tysklands små enklaver i Asia, blir dette Japans ganske moderate bidrag i WWI. Japan slipper da også unna de helt store tapstallene.

April 1915 setter Storbritannia igang for alvor med sin agentkrig mot Tyrkerne. Arabere, Kurdere og Armenere blir forespeilet sine tre selvstendige stater etter krigen dersom disse folkene gjør opprør mot Sultanen (ikke fakiren) av det store Tyrkiske imperiet. Opprør blir det, men støtten som var lovet fra Storbritannia ble beskjeden. Som vi alle vet pr. idag, ble det smått med selvstendigheten etter krigen også for de tre nevnte folkene.

Siden Østens politiske hukommelse rent generelt er lengre enn den i Vesten, er ikke Vestens troverdighet så høy i Østen som vår tids politikere liker å fremstille denne tiltro som i egne kontrollerte media. Sviket mot opprørerne i Irak etter Kuwaitkrigen har nok ikke bedret denne troverdigheten.

Sultanen slo grusomt tilbake mot opprørerne. Særlig mot Armenia. Armenerne ble nesten utryddet som folk av Tyrkerne. Det er ikke umulig at Tyrkerne fikk noen praktiske massakretips fra Tyskland, som selv nesten hadde utryddet Hererofolket i Afrika ett 10-år i forkant av massakrene i Armenia.

Sommeren 1915 senkes passasjerskipet Lusitania av Tyske ubåter med mange Amerikanere ombord. Dette skaper ytterligere folkelig uvilje mot Tyskland i USA. Samtidig er tilstanden i skyttergravene som ett Helvede på jorden for soldatene, uten utsikt til forandring i nærmeste framtid. Krigen lever sitt eget liv, og likner en skogbrann som har kommet helt ut av kontroll.