Her det hele Norge har ventet på: Definisjonen på tigging.

Debatten har vært åpen, og er derfor gyldig; ingen elitisme her.

Debatter tatt av eliten alene er ikke legitime.

Angår oss ikke.

• Tigging er sånne som sitter eller står med koppen sin, og venter på at folk skal legge penger i den.
• En tigger er en person som har gitt opp, en knekt person som ikke har noe valg.
• Tiggere bør se ned, og helst ha en plakat hvor de forklarer sin elendighet. F.eks: Blind narkoman med HIV.
• Tigging er å be om penger/ting fra tilfeldige ukjente på gata, uten gjenytelse.
• Telefonselgere tigger.
• Vedkommende er ikke aggressiv i sin ferdsel, og er ikke til plage for noen.
• De som spiller eller synger leverer en vare, og er ikke tiggere.
• Løper rettssubjektet etter folk og drar dem i tøyet, og bruker ett truende og kommanderende språk for å avkreve tilfeldige forbipasserende arbeidsfolk på vei til bussen penger, så er rettssubjektet en kriminell, ikke tigger.
• De som maser, spør, argumenterer og stopper deg på gata, bør jages med flammekaster.

Se der ja. Nå vet vi alle hva vi diskuterer mye bedre.

Skikkelige definisjoner eliminerer skinndebatter, som Norge sannelig har mer enn nok av.

********************************************************************************************

Punjab-massakren i 1919 laget stor oppstandelse i sin samtid.

I byen Amritsar i Punjab ble 379 nasjonalistiske demonstranter drept, og over 1000 ble såret.

På 10 minutter.

At ikke enda flere demonstranter ble drept i massakren, skyldes utelukkende det fakta at imperietroppene ikke hadde med seg automatvåpen; dette var da også det eneste som General Reginald Dyer beklaget i etterkant.

At han ikke hadde med automatvåpen altså.

Som han sjøl sa det: “Jeg mente det ville være en nokså fortreffelig idè”.

Generalen hadde minimalt med ettertanke og refleksjon omkring tragedien; slik alt militært lederskap alltid har en innebygget preferanse for i sitt arvestoff.

Men denne karen var virkelig ei løs kanon, selv til en general å være.

En av kameratene hans uttalte at General Dyer var “lykkeligst når han fikk klatre over en burmesisk palisade med en pistol mellom tennene”.

Forsvarsminister Winston Spencer Churchill, som ikke akkurat var det britiske imperiets mest profilerte pasifist sjøl, hadde ikke så mye i mot at noen indiske oppviglere ble plaffet ned; her var det dog massakrert i meste laget.

Og da Dyer startet med både pisking og andre offentlige ydmykelser, av vanlige indere i etterkant av massakren, så fikk selv den gamle krigstrompeten Churchill nok.

Generalen ble avsatt; dog til store protester i det konservative parti.

Mange konservative tilga aldri Churchill dette.

De syntes at han var “soft on crime”.

Winston Churchill mente at det å ydmyke fredelige sivile “ikke var den britiske måte å gjøre ting på”.

Denslags var mer passende overseas, tenkte Churchill.

For tyskere og sånt rask, ikke i imperiet.

Gamle Winston fikk også støtte fra indiaministeren Edwin Montagu, som hold en tordentale rettet i mot den rasismen som åpenbarte seg så tydelig under unntakstilstanden.

Alt i alt tapte Storbritannia mesteparten av sin legitimitet som myndighet i den indiske befolkningen; en tydelig ettervirkning av massakren.

I den store sammenhengen er massakren bare en blandt flere, men etter det som hendte i April 1919 så  betraktet nesten enhver inder Storbritannia som ei brutal okkupasjonsmakt.

Det mentale båndet mellom Storbritannia og India hadde røket i skuddsalvene.

Bjørk-11-April-Stavanger

Bjørka spretter nå i Stavanger.

Det er nesten litt historisk.

Neste uke møtes verdens land til høynivåmøte i Bonn for å gjøre opp status.

Historie er ikke bare graving i gammel graut, nei, historien den lages jo også; og da i realtime.

Vår tids folk vil bli bedømt av våre etterkommere; slik vi i dag vurderer fortiden med kritisk blikk.

16119 plante-og-dyrearter er nå offisielt truet av utryddelse, men tallet er sannsynligvis mye høyere, fordi kun tre prosent av verdens 1,9 millioner kjente arter hittil er vurdert.

Hele 99 prosent av artene trues av menneskelige aktiviteter.

Utryddelser og sammenbrudd i økosystemer truer ikke bare naturen sjøl, men mat-og-vannforsyning, og jobbene, til flere milliarder mennesker.

Derfor vedtok verdens nasjoner under Johannesburg-toppmøtet i 2002 at «tapet av biologisk mangfold skal betydelig reduseres innen utgangen av 2010».

Dette er bare 604 dager til.

I et internt dokument fra sekretariatet som styrer Konvensjonen for biologisk mangfold etterlates ingen tvil om at målet ikke vil bli nådd.

Tap av økosystemer over hele verden fortsetter i full fart.

Klodens helsetilstand forverres svært raskt, og naturens evne til å forsyne menneskeheten med livsnødvendigheter (ecosystems services) reduseres nå dramatisk år for år, heter det i dokumentet.

Og sånn er det faktisk bare med den saken.

Se en grei reportasje med bilder i Aftenposten?

Og i Dagbladet?

Ofte blir Tyskland holdt fram som den store taperen av krigen 1914-1918.
Det er med urette.
Russland tar i så måte en suveren gullmedalje, østerrikerne tar sølvet, og selv bronsemedaljen må Tyskland gi i fra seg til sultanen i Tyrkia.
(Selv i en taperkonkurranse taper tyskerne)

Sultan Mehmet VI hadde ledet Tyrkia inn i en tilsynelatende endeløs rekke med militære nederlag; og i så måte ble deltakelsen i The Great War å betrakte som la grande finale i tapsrekka.

Istanbul ble okkupert, og det tyskiske imperiet ble stykket opp og delt mellom imperiemaktene, Hellas, og nye selvstendige nasjoner som Armenia.
Ingen nasjonal leder kan overleve politisk etter så mange og så store nederlag; sultanveldets dager var talte.

Formelt satt sultanen helt fram til 1. November 1922 men da hadde Mehmet VI mistet all sin autoritet allerede.

Tyrkias siste sultan gikk i eksil på Malta, der den gamle døde fredelig i 1926.

Sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins Abdülmecid II , inntil republikken avskaffet kalifatet 3. Mars 1924.

Republikken Tyrkia ble etablert 29. Oktober 1923.

Og slik gikk det til at Tyrkia hverken har sultaner eller kalifer lenger.

Det Muslimske Brorskap er en organisasjon som vil gjenopprette kalifens heder og verdighet.

De skal nok få slite litt med den jobben.

Den 11. november 1918 etter at våpenhvilen med Tyskland (Compiegne) ble undertegnet, så slutter den store europakrigen.
Samme dag i Strasbourg, proklameres en uavhengig republikk i Alsace-Lorraine.
Landtag (parlamentet) får proklamert seg sjøl som den eneste gyldige juridiske myndighet der.
Allerede neste dag tar dette såkalte “nasjonalrådet” over alle de administrative funksjonene, og får proklamert sin suverenitet i Alsace-Lorraine.
Eugène Ricklin og Jacques Peirotes tar styringen.

Uavhengigheten fikk kort levetid; da den franske hæren okkuperte Mülhausen 17. november.
Frankrike tok Colmar og Metz de neste dagene, og den 21. november, ankom franske tropper i Strasbourg.

Etter elleve dager med uavhengighet, var Alsace-Lorraine okkupert av, og innlemmet i, Frankrike.
Med dette blir republikken en av de mest kortlivede statsdannelsene i verdenshistorien.
Regionen mistet sin nylig anskaffede autonomi, og ble returnert til det sentraliserte franske systemet; samt delt i departementer i Haut-Rhin, Bas-Rhin og Moselle (den samme politiske strukturen som før annekteringen, og som ble opprettet under den franske revolusjon, med litt forskjellige grenser)
Dagens territorie nyter den samme lovgivningen; som på enkelte områder er vesentlig forskjellige fra resten av Frankrike – se for eksempel vedtekter om Alsace-Moselle.
Departementet Meurthe-et-Moselle ble opprettholdt, selv etter at Frankrike annekterer Alsace-Lorraine i 1919.
Området Belfort fikk en spesiell status, og ble ikke reintegrert i Haut-Rhin i 1919, men ble i stedet ble heller gitt full status som departement i 1922 under navnet Territoire de Belfort.

Tyskerne som bodde der blir utropt til syndebukker etter det mislykkede opprøret, og mesteparten av de etnisk tyske innbyggerne blir deretter deportert til Tyskland med tvang.
Tyskland protesterer på dette, men har ingen makt lenger.

Egentlig burde alle pasifister kunne lære noe av denne historien; nemlig det enkle fakta at en levedyktig stat må ha mer enn bare en administrasjon.

Uten noen egne militære styrker lever enhver stat på nåde, og på nåde alene.
Og nåden er sannelig en stor mangelvare i vår kalde og industrielle tidsalder.

November-revolusjonen i Tyskland varte i fra November 1918 og fram til Weimar-republikkens formelle opprettelse i August 1919. Revolusjonen startet spontant på slutten av storkrigen, da gaster i den keiserlige tyske marinen ikke ville bli med lederskapet på en siste æresmotivert selvmordsseilas rettet i mot London.

Revolusjonen avspeiler egentlig ganske godt den tyske folkesjela, for omveltningene skjedde stort sett i ordnede former; der vi ser at perioden etter krigen preges av mange og kompliserte intriger, avbrutt av korte og intense utbrudd av voldsbruk. Omtrent slik som i fengselsserien Oz.

Etter den kaotiske starten antar interessekonflikten gradvis mer organiserte former, der tydeligere fronter blir synlige. Rosa Luxemburg og spartakistene samler de demokratiske sosialistene. Sosialdemokratene samler de fredsorienterte sosialdemokrater og liberalere. Den militaristiske høyresiden samler seg i ymse paramilitære frikorps, og har pressen på sin side. Maktkampen pågår konstant.

Sosialdemokratene velger i denne maktkampen å alliere seg med den gamle eliten av adel og høiremænder, og dette tipper over maktballansen slik at den gamle eliten stort sett får styre Tyskland videre i Weimar-republikken som dannes; men da med sosialdemokratisk ballanse i politikken.

Den demokratiske sosialismen slås så brutalt ned av frikorpsene med sosialdemokratisk velsignelse; og dens klareste leder Rosa Luxemburg blir myrdet av en obskur høirebande ledet av Gustav Noske. Hennes slagord var fred og brød.

Og det måtte hun dø for.

Dette drapet er kanskje det mest undervurderte drapet i moderne historie. Det var ikke bare mennesket Rosa Luxemburg som ble torturert og myrdet; den demokratiske sosialismen døde sammen med henne. Etter nederlaget i Tyskland ser vi at mange sosialister avskriver de demokratiske virkemidler som en valid vei til å påvirke samfunnet; all den tid høyresiden bare vil sette inn militæret uansett.

Lenin trekker også denne konklusjonen, og vi ser en almenn hardhet og bitterhet gro fram i sosialistenes rekker, fra helt øverst til helt nederst i hierarkiet. Lenin var en lynende intelligent herremann, men dessverre også en svært arrogant en. Han hørte kun på mennesker som han opplevde som like intellektuelle som seg sjøl, så derfor ble det ikke mange som han lyttet til.

Rosa Luxemburg var en av de få meningsmotstandere som Lenin lyttet til; og hun var en modererende kraft innad i den internasjonale bevegelsen. Etter massemordene på de demokratiske sosialistene i Tyskland, så måtte seierherrene forholde seg til en mye mer uforsonlig venstreside; en venstreside som nå anså sosialdemokrater som klasseforrædere.

Sosialdemokratene tilhørte som sagt den seirende siden i November-revolusjonen; men deres nye høireallierte var både upålitelige og svikefulle. Det skulle sosialdemokratene snart få erfare bittert; og da var ikke sosialistene interessert i å stikke hodet fram for dem.

En av grunnene til at sosialdemokrater og sosialister ikke klarte å samles skikkelig til felles og samordnet kamp i mot Adolf Hitlers maktovertagelse, var gammel og inngrodd mistro og bitterhet som ble skapt under bruduljene i November-revolusjonen.

Gravskrift

Røde Rosa forsvant
Hennes grav man aldri fant.
Hun som for de fattige la inn et ord
fikk ikke hvile i de rikes jord.

Skrevet av Brecht til minnet om Rosa Luxemburg

Geotermisk energi kan gi oss alle i fremtidens Norge grønn energi.

Energi med minimale naturødeleggelser er mulig.

Eg repetèrar: Grønn energi

Framtiden: Det elektriske samfunnet

Elektrisitet bør absolutt favoriseres på alle de bruksområder der strømmen er naturlig å bruke som energibærer, og det skulle jo være innen det aller meste minus (muligens) endel felt innen transport og logistikk.

Men hvordan får vi så tilgang til all denne elektrisiteten?

Som vi alle (forhåpentligvis) husker fra vår tid i den norske enhetsskolen: Inni jorda er der svært svært varmt.

På Island har man allerede bevist at varme i fra jordens indre kan omsettes til elektrisitet, slik faktisk all energi kan omformes.

For oss i Norge ligger ikke varmen så grunt som på Island (og det skal vi bare være glade for da Island risikerer vulkanutbrudd) men fjell nok har vi, og Norge er verdensledende innen borring under vanskelige kår.

Kan vi borre dypt under havet, så kan vi også borre på land.

Der er minimale naturødeleggelser knyttet til produksjonen av geotermisk energi, ja, bagateller i den store sammenhengen.

Og elektrisiteten kan videre brukes til å produsere hydrogen.

Da har vi også et drivstoff til bruk der elektrisitet kanskje er upraktisk .

Hydrogenmotorer: Der strømbruk er upraktisk

Jeg presiserer nå først at jeg primært ser for meg bruk av elektrisitet til transporten i byene, og da gjerne brukt i elektriske biler, i elektriske trikker, og i trolleybusser; men dersom bruk av elektrisitet skulle være upraktisk av ymse grunner, så finnes der valide alternativer.

Et valid alternativ der bruk av elektrisitet måtte være upraktisk, er hydrogen.  

Hydrogen er en energibærer som produsert med fornybare og utslippsfrie energikilder gir utslipp kun av vanndamp.
Hydrogen kan utnyttes enten i brenselceller som produserer elektrisitet for elektriske biler, eller som brensel for standard eksplosjonsmotorer.

Bensinmotorer kan ombygges til å bruke hydrogen i en overgangsfase. Dedikerte hydrogenmotorer vil likevel være mest effektive.

Hydrogen er sikrere som drivstoff enn bensin.

Hydrogen unnslipper raskt i atmosfæren, og væter ikke klær eller bakke ved kontakt.

Potensialet for personskade ved uhell er derfor vesentlig mindre med hydrogen enn for de oljebaserte drivstoffene.
Hydrogen vil koste mer å produsere enn dagens bensin, men likevel koste mindre enn dagens pumpepriser inkludert avgifter.

Hydrogen er derfor allerede økonomisk – forutsatt at en fra politisk hold makter å holde de avgiftskåte fingrene sine borte.

Morgendagens bensin vil uansett ubønnhørlig bli dyrere på grunn av reduserte forekomster av råolje, og de dyrere produksjonskostnader; hydrogen vil bare bli billigere og billigere med økt masseproduksjon og forbedrede teknikker.

Hydrogenproduksjon er også mye mindre utsatt for monopolisering.
Det er ingen grunn til at en hydrogenbil basert på eksplosjonsmotor skal være dyrere enn en bensinbil.

Fjernes miljøavgiftene på biler kan hydrogenbiler bli vesentlig billigere enn dagens bensin-og-diselbiler.
Det er allerede utviklet og godkjent tanker for hydrogen på 10 000 PSI. Utviklingen går i retning av at hydrogenbiler en dag vil ha samme rekkevidde som bensinbiler.

Hydrogen kan allerede idag brukes som drivstoff til skipsfarten, som er en vesentlig utslippskilde for CO2, ymse partikler og giftige stoffer.

Videre utvikling kan gi muligheter også for luftfarten.

Hydrogen gir faktisk mer energi per vektenhet enn flybensin.
Gjennombrudd som kan åpne for kommersiell elektrolyse av sjøvann vil i fremtiden også kunne gi vesentlig reduserte kostnader ved hydrogenproduksjon; som per idag må foregå med ferskvann.

Bioenergi: Veien baklengs inn i framtiden

Selv om 100% av USA`s totale kornproduksjon skulle gå til biodiesel ville dette bare dekke usle 12% av landets drivstoffbehov. Dette fakta setter ting i det rette perspektivet.

En tank med biodiesel representerer videre akkurat like mye potensiell matforsyning som det et gjennomsnittsmenneske forbruker av føde på et år.

(Ja en skarve tank)

Biodiesel er absolutt en rèell fare for arbeiderklassens matforsyning, og biodrivstoffet bidrar i tillegg til en økt prisstigning på mat globalt.

Bioenergi fungerer derfor svært usosialt.

Jeg vil gå så langt som å si at bioenergi er umoralsk.

Fossile brennstoff er en begrenset ressurs, som med absolutt og total sikkerhet en gang vil ta slutt.

Mye tyder på at vi allerede nå har passert den berømmelige Peak Oil.

Prisen på olje er allerede i dag en begrensende faktor på verdensøkonomien.

Vi nordmenn må derfor våge å tenke utenfor oljesamfunnets rammer.

Oljesamfunnet synger nå på det aller siste og triste verset.

Geotermisk hydrogen er valget for fremtiden.

Innlegget er en forkortet og forenklet versjon av Helge Samuelsens tidligere arbeide.

For video Klikk her

For en mer teknisk detaljert gjennomgang av mulighetene: Klikk her

Litauens tre små kriger, også kjent som Laisvės kovos på litauisk,  henviser til tre kriger der Litauen forsvarte sin uavhengighet på slutten av den såkalte første verdenskrigen: mot Sovjetunionen (Desember 1918 – August 1919), mot Tyskland og deres russiske leiesoldater (Juni 1919 – Desember 1919) og mot Polen (August 1920 – November 1920).

Småkrigene forsinket den internasjonale anerkjennelsen av det uavhengige Litauen, og hindret videre dannelse av sivile institusjoner i landet mens kampene pågikk.

Den første lovgivende forsamling besluttet å skape en hær; det ble vedtatt 23. November 1918.

Hærens utvikling og organisering gikk langsomt framover på grunn av den manglende finansiering, lite våpen, lite ammunisjon, og stor mangel på erfarne militære ledere. 20. Desember gikk Antanas Smetona og Augustinas Voldemaras til Tyskland for å be om deres hjelp. Dette kom på slutten av 1918, da Tyskland allerede hadde betalt den litauiske regjeringen krigserstatninger; og organiseringen av den nye litauiske hæren ble deretter gjennomført under ledelse av den tyske hæren. 

Mykolas Sleževičius ble den nye statsministeren i Litauen, og han dannet ett statsråd 26. Desember 1918. Sovjetunionen ble oppfattet som en overhengende trussel for den nye staten, og  statsministeren utstedte en bekjentgjørelse flere dager senere, der han inviterte frivillige litauere til å bli med i en styrke for å forsvare landet.

Litauiske frivillige som samtykket i å delta i hæren var lovet fritt jordbruksland av regjeringen, men pågangen på soldater var ikke særlig stor. Tyskland var pålagt å støtte Litauen av seiersmaktene i vest, og de første tyske frivillige avdelingene ankommer Litauen i løpet av Januar 1919, selv om noen av dem ble sendt hjem igjen fordi de var i en elendig tilstand.

Ved utgangen av Januar var 400 frivillige tyskere stasjonert i Alytus, Jonava, Kėdainiai og Kaunas. Tyskerene dannet grunnlaget for den 46. Saksiske Divisjon; som endret navn i Mars til Den Sørlige Litauiske Saksiske Frivillige Brigade. De siste av disse tyske troppene, også kjent som frikorps, ville forlate Litauen i Juli 1919.

Vi ser altså en markert forskjell på hvordan de tre baltiske landene forholder seg til utenrikspolitikken i kjølvannet etter den store krigen i Europa.

Estlands folkeflertall er nasjonalistisk og kommunistfiendtlig i fra første stund.

Latvias folkeflertall (særlig urbant) er kommunistvennlig og typiske internasjonalistisk.

Litauens folkeflertall er hverken internasjonalister eller nasjonalister, og viser videre en påfallende mangel på interesse for å oppnå nasjonal selvstendighet.

Omsider ser Litauen ett vellykket forsøk på å mønstre en frivillig styrke for å forsvare Litauens territorier, og mobilisering påbegynnes videre 5. Mars 1919 for å utvide de væpnede styrker. Mobiliseringen gjaldt for menn født mellom 1897 og 1899. På slutten av sommeren 1919 disponerer den litauiske hær cirka 8000 menn. I løpet av de slagene som etterhvert fulgte, skulle 1700 frivillige dø, mer enn 2600 bli skadet, og 800 bli savnet.

På den 13. November 1919 ga den sovjetiske regjering avkall på traktaten av Brest-Litovsk som hadde forsikret Litauen uavhengighet til da. Sovjetunionen angrep Litauen fra øst både for å hindre den nasjonale uavhengigheten, og for å spre den globale revolusjonen. Disse okkupasjonene lyktes godt for Sovjetunionen i mange stater, for eksempel i Armenia, i Aserbajdsjan, i Georgia, i Hviterussland og i Ukraina; som også hadde hatt sine korte perioder med nasjonal uavhengighet etter storkrigen. Men som nevnt falt altså mange inn under sovjetisk styre temmelig snart etter at borgerkrigen i Russland hadde blitt avsluttet. I Litauen ble okkupasjonen likevel ikke vellykket.

På den 8. Desember 1918 ble en midlertidig rød og revolusjonær regjering dannet i hovedstaden i Vilnius; bestående utelukkende av medlemmer av det kommunistiske parti i Litauen. Vincas Mickevičius-Kapsukas ble leder. Den følgende dagen erklærte denne “regjeringen” at den hadde tatt kontroll over Vilnius. Men Voldemaras’ regjering og en polsk komité hadde også erklært sin muntlige kontroll over byen samtidig.

Tyskernes styrker stod i Vilnius, men forlot så byen 31. Desember 1918. Og 5. Januar 1919 innok derfor Den Røde Armé Vilnius og avanserte videre mot vest. Lokale polske paramilitære avdelinger ledet av general Władysław Wejtko kjempet mot Den røde armé i Vilnius i fem dager, etter at den litauiske regjeringen hadde forlatt Vilnius sammen med den tyske hæren.

1. Januar 1919 gjorde dessuten lokale kommunister opprør i byen Šiauliai, om lag 200 kilometer vest av Vilnius, og kommunistene opprettet en 1000-mann sterkt regiment; så når Den Røde Arme kom til byen 15. Januar var det sovjetiske styre der allerede. 18. Januar undertegnet Sovietunionen og Tyskland en ny traktat, og avtalte der at Sovjetunionen skulle avstå i fra direkte å angripe Kaunas, som var Litauen nest største by.

Tyske frikorps ledet av Rüdiger von der Goltz ankom så Litauen, og de tok opp posisjoner langs Hrodna-Kaišiadorys-Kaunas linjen. Tyskerne bidro sterkt til at de litauiske styrker, ledet av Jonas Variakojis, lykkes i å stoppe Den Røde Armé i nærheten av Kėdainiai.

Suksessen i dette slaget løftet den litauiske hærens moral, og de sovjetiske styrken bryter sammen. Tyskerne nekter likevel å kjempe offensivt, så seieren blir ikke utnyttet til å forfølge de slagne styrkene under deres tilbaketrekning. 12. Februar angriper Bolshevikstyrker så Alytus, og kamphandlingene er i gang igjen.

Tysklands militære hjelp til Litauen er (selvsagt) motivert av nasjonal egeninteresse; tyskerne er urolige for at Sovjetunionen rykker nermere det østlige Tyskland. De tyske styrkene var aktive i Litauen til 31. Mai 1919. Særlig var deres artilleristøtte til god nytte for Litauens forsvar, og krigen mot Sovjetunionen var ellers preget av de tallrike små trefningene, mye heller enn de store slagene

12. Juni 1920 undertegner Litauen en fredstraktat med Sovjetunionen. Lenin anerkjente da Litauens uavhengighet, og Litauens rett til Vilnius-regionen. Denne traktaten ble dog ikke godkjent av Polen eller den kortlevde Kviterussiske Nasjonale Republikk.

Flere historikere har hevdet at til tross for denne formelle fredstraktaten med Sovjetunionen, så var Litauen svært nær ved å bli tatt over av lokale kommunistiske styrker som ble støttet av Lenin og bolshevikene; og at det bare var den polske seieren mot Sovietunionen i den polsk-sovjetiske krigen som egentlig sikret Litauens selvstendighet.

Bermontianerne, oppkalt etter sin leder Pavel Bermondt-Avalov og formelt kjent som Den Vest-russiske Frivillige Armè, var en blandet tysk-russisk hær; som inkluderte russiske krigsfanger frigitt av det tyske riket etter å ha lovet å kjempe mot bolshevikene i den russiske borgerkrigen, og tyske medlemmer av frikorps stasjonert i Latvia og Litauen etter at Tyskland tapte krigen.

Det offisielle målet til bermontianerhæren var å bekjempe bolshevikene sammen med Aleksandr Kolchak styrker, men dens faktiske agenda var likevel ivaretagelse av den tyske makten i territoriene som de hadde okkupert i øst under storkrigen.

Bermontianerne driver i hovedsak på med sitt i Latvia, men i Juni 1919 krysset de den litauisk-latviske grensen, og inntok byen Kuršėnai. På dette tidspunktet var Litauen hardt engasjert i kamp med bolshevikene, og kan derfor bare gi diplomatiske protester. I Oktober hadde Bermontianerne inntatt betydelige områder i det vestlige Litauen, inkludert byer som Šiauliai, Biržai, og Radviliškis.

I løpet av Oktober 1919 angriper likevel litauiske styrker bermontianerne, og innen 15. Desember er dette rare fremmedelementet fullstendig fjernet i fra Litauen, som i denne seieren overtar endel kanoner og fly som etterlates under flukten.

Juni 1920 hadde den sovjetiske  hæren inntatt Vilnius, men kort tid etter sitt tap mot Polen i slaget ved Warszawa, så overlot Sovjetunionen byen til Litauen, under vilkårene i fredstraktaten ble underskrevet den 12. Juni.

Forhandlinger ble umiddelbart startet i et forsøk på å unngå en væpnet konflikt mellom Polen og Litauen, og 7. Oktober blir Suwałki-avtalen signert. Men 8. Oktober, før avtalen formelt trer i kraft, organiserer general Lucjan Żeligowski (som handler på ordre fra den polske leder Jozef Pilsudski) ett “mytteri” blandt de polske troppene, der Vilnius og Suvalki regionene så ble okkupert av Polen.

Opprinnelige møtte ikke de polske styrkene mye væpnet motstand, og en senere litauisk motoffensiv ble stoppet av den militære kommisjonen til Folkeforbundet. Siden Vilnius-region ble kontrollert av Polen, så erklærte regjeringen i Litauen Kaunas for den midlertidige hovedstaden i landet. Uenigheten om Vilnius skulle fortsette under hele mellomkrigstiden.

Enden på de tre småkrigene blir altså ett selvstendig Litauen, men vi ser også den nye nasjonen står uten noen klare allierte i ett utsatt område i Europa.

Vi ser også at en selvstendig nasjon oppstår uten at de nasjonale strømningene er påfallende sterke.

Frigjøringskrigen i Latvia ble sammensatt av en rekke separate militære konflikter i Latvia mellom 5. Desember 1918 etter at republikken Latvia proklamerer sin selvstendighet; og fram til underskrivingen av fredstraktaten i Riga mellom den nye republikken Latvia og Sovjetunionen 11. August 1920.

Frigjøringskrigen involverte Latvia, hvor den provisoriske regjeringen ble støttet av Estland, Polen, og de vestlige allierte, særlig  Storbritannia; mot Sovjetunionen og bolshevikenes kortlevde Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk.

Tyskland og Det  Baltiske Hertugdømmet la dessuten til et nytt nivå av intriger i spillet; da først som allierte med de nasjonalistiske og vestlige styrkene, men det såkalte “hertugdømmet” manøvrerer siden mest for å oppnå total tysk dominans i Latvia.

Til slutt ble disse spenningene antent, etter ett tysk kupp mot den latviske regjeringen, og dette førte til åpen krig.

Tyskerne var deretter mye mer interessert i å eliminere latviske nasjonalister, enn i det å bekjempe bolsheviker.

Enkelte episoder under den latviske frigjøringskrigen er videre også vurdert av polske historikere til å være en del av den polsk-sovjetiske krigen.

1918

11. November: Det tyske riket og trippelententen underskriver en våpenhvile som markerer slutten på den første verdenskrigen; og Sovjetunionen lanserer straks ett angrep på de tyske militærstyrkene som fortsatt står i Latvia. Storbritannia anerkjenner de facto uavhengigheten til Latvia.
17. November: Den første lovgivende institusjonen i Latvia, Folkerådet, og den provisoriske nasjonalistregjeringen er etablert. Jānis Čakste blir leder av Folkerådet, mens Kārlis Ulmanis blir statsminister.
18. November: Republikken Latvia proklameres av nasjonalistregjeringen i Riga.
1. Desember: Den Røde Armè invaderer Latvia.
4. Desember: Regjeringen i Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk dannes i Sovjetunionen.

LSPR

Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk (latvisk: Latvijas Sociālistiskā Padomju Republika, LSPR) var en svært kortlevd sosialistisk republikk som ble dannet i den latviske uavhengighetskrigens kaos.

Regjeringen til LSPR ble proklamert 17. Desember 1918 med den fulle politiske, økonomiske og militære støtte fra Vladimir Lenin og hans Bolsheviker.

Dens regjeringssjef var Pēteris Stučka.

LSPRs væpnede styrker ble raskt i stand til å ta kontrollen over det meste av territoriet i det nåværende Latvia, og de kunne raskt tvinge Kārlis Ulmanis’s provisoriske nasonalistregjering inn i en liten landlomme rundt byen Liepāja.

Stučkas regjering innførte da straks omfattende kommunistiske reformer, og mange reformer var i utgangspunktet ganske populære; som for eksempel ekspropriasjon av eiendom i fra borgerskapet.

Beslutningen om å ensidig nasjonalisere alt jordbruksland fikk likevel raskt alvorlige økonomiske konsekvenser for byene, og den rurale støtten til regimet fordampet drastisk.

Bøndene mistet nesten umiddelbart absolutt all interesse for å forsyne byene med næringsmidler på regjeringens nye vilkår, og matmangelen ble derfor påtrengende.

Ekte bønder vil nemlig alltid være sin egen herre, og de ønsker seg ikke ett liv som dreng på andres mark.

Ei heller på statens mark.

Når folk i Riga og andre byer begynte å sulte, så bidro dette til en utbredt misnøye også blant proletariatet, og LSPR-regjeringen iverksatte derfor som svar på problemet en bølge av terror mot både de rurale og de urbane områdene; og dette ble gjordt for å søke ut de påståtte anti-revolusjonære mennesker som tilsynelatende skulle være de ansvarlige for regimesvikten.

Revolusjonære tribunaler og såkalte flintenweiber (”pistolkvinner”) ble minneverdige komponenter i denne bølgen av rød terror.

Når Ulmanis nasjonalistregjering med støtte av tyske frikorps i løpet av våren 1919 gjorde ett motangrep, så fikk de raskt gjenvunnet det tapte territorium.

Hovedstaden Riga ble gjenerobret 22. Mai 1919, og territoriumet til LSPR ble da redusert til en del av Latgale øst i Latvia, før en endelig  okkupasjon av kombinerte latviske og polske styrker i begynnelsen av 1920 satte punktum.

1919

5. Januar: Den første væpnede enhet i Latvia, 1. Latviske Uavhengige Bataljon under kommando av Oskars Kalpaks er dannet.
31. Januar: Det meste av Latvia er under kontroll av Den Røde Armé, og den latviske regjeringen og de tyske styrker har kontrollen i Liepāja.
3. Mars: Tyske og latviske styrker starter motangrep mot sovjetiske styrker i Latvia.
6. Mars: Sjef for den latviske hæren Oskars Kalpaks faller. Han er erstattes av Jānis Balodis.
10. Mars: Saldus kommer under latvisk kontroll.
21. Mars: 1. Latviske Uavhengige Bataljon reformeres i en tysk brigade.
16. April: Tyskerne organiserer en coup d’etat i Liepāja, og den provisoriske nasjonalistregjeringen i Latvia søker deretter tilflukt ombord i dampskipet “Saratow”.
22. Mai: Tyske styrker okkuperer Riga.
23. Mai: Den Latviske Brigaden marsjerer for Tyskland i Riga.
3. Juni: Tyske styrker når Cēsis.
6. Juni: Slaget ved Cēsis, mellom de tyske styrker og en felles styrke fra Estland og den resterende latviske nasjonalisthæren begynner; og kampene fortsetter inntil 3. Juli.
22. Juni: Estland og den latviske nasjoalisthæren slår de tyske styrkene ved Cēsis.
3. Juli: Våpenhvilen i Strazdumuiža er signert.

1920

1. Februar: Latvia inngår en våpenhvile med Sovjetunionen.
17. – 18. April: Valg av konstitusjonell forsamling i Latvia.
15. Juli: Latvia inngår våpenhvile også med Tyskland.
11. August: Fredstraktaten blir undertegnet av Sovjetunionen og Latvia.

Oppsummering

Vi ser at mens Estlandskrigen kan kalles for en klassisk selvstendighetskrig mot en stormakt, så er Latvias vei til selvstendigheten ett mye mer rotete kapittel; der både tysk nasjonalisme og sterke kommunistiske sympatier innad i egen befolkning er sentrale elementer.

Latvia var alltid en bastion for sosialistiske og kommunistiske tanker, uten at jeg kan si noe om årsaken til dette.

Det gamle hansalandet Estland var videre alltid den strake motsetningen, som kjempet i mot sosialismen og kommunismen med nebb og klør.

Dessverre hadde den urbane sosialismens folk i Latvia en fatalt liten forståelse for bondemannens sanne natur; og derfor oppsto også det katastrofale rurale opprøret som til sist ødela LSPR og ga nasjonalistene den legitime makten i nasjonen.

Sosialismens ødeleggende og irrasjonelle krig mot bøndene hadde nå så vidt begynt, og mye verre skulle det bli.