Historien om hvordan den norske høiresiden stikk i strid med alle politiske odds knuste Stoltenberg-alliansen i stortingsvalget 2009 vil bli interessant diskusjonsmateriale for framtidas historikere.

Mens vi ser en samstemt fornektelse på både høire-og-venstresiden i norsk politikk av at innfødte nordmenn er verdige trengende til noen økonomisk eller sosial hjelpeaksjon, fordi “falne”  innfødte ikke er eksotiske eller er akademisk spennende nok etter skvaldreklassens smak; så står dette nå i en skrikende kontrast til  den allmenne interessen for å ta tak i problemene til utenlandske sosiale kasus.

Bloggeren Winther har gjordt ett hederlig forsøk på å påpeke den misforståtte kvasi-radikalismen som ligger innebygget i det å forsvare Oslo-tiggernes påståtte rett til å true og trakassere tilfeldige forbipasserende arbeidsfolk på vei til sin daglige jobb og sine andre forpliktelser.

Bloggeren Konrad var deretter slett ikke sein med å iverksette en verbal korsfestelse av Winther, uten at den her nevnte Konrad på noe tidspunkt kan sies å bidra med noen konstruktive innspill i tiggerdebatten selv.

Og akkurat her i denne svært uoversiktelige materien, tror jeg årsakssammenhengene til den tragikomiske høirebølgen vi nå ser i Norge ligger begravet.

Venstresiden benekter nå mange helt åpenbare og svært iøynefallende sosiale problemer i landet vårt, og svaret vi ser på utfordringene er gjerne enten benektelse av fakta (en infantil psykologisk forsvarsmekanisme som benyttes av barn og norske politikere) eller latterliggjørelse av meningsbrytninger (som Konrad og flere henfaller til) eller politisk selvros og egenrettferdighet.

Det er ikke alltid rasjonelt å gjøre den gjerningen som i øyeblikket gir en god følelse.

Jeg gjør deler av Winthers ord til mine egne:  Vi andre får holde hodet kaldt, og tåle nedlatenheten, ukvemsordene og stigmatiseringen fra liberalister og kvasi-radikale mennesker og bloggere som ikke synes at vi holder mål sosialt eller politisk eller som medmennesker; alt sammen mens vi forsøker på å peke på farbare veger ut av uføret.

Og så får heller dem som mener seg å ha patenten på sosial samvittighet og gode gjerninger få stå igjen og klappe de nødstedte forståelsesfullt på hodene.

En god start på en meningsfull debatt om tigging i Norge, til erstatning for ett satiresirkus som nå, ville det kunne vært om vi alle utarbeidet oss ett felles begrepsapparat for videre problemløsing; da slike oppfatninger av ett fenomen nemlig ikke er opplagte for alle.

Det er (sukk) lov å håpe.