Etter at det moderate sentrum ble utradert i det norske stortingsvalget, finner Hiruguay at vilkårene for en meningsfull dialogue ikke lenger er tilstede.

Dialogue med ekstremister har liten verdi i Hiruguay.

Yo og ohoi.

Med den kvinnefronten vi har i regjeringen vår nå, så er de to leiesoldatene allerede totalt ferdige, for da det kom for en dag at de var arrestert i Afrika med snuskebilder av nakne damer, vet vi jo at de fleste i regjeringskontorene mener “a good hanging” bare er som seg hør og bør for patriarkatets onde riddere.

Ikke kan de spille ut homsekortet heller.

Skyldspørsmålet er fortsatt såpass uklart at regjeringens pro-kriminelle elementer ikke finner denne saken verdig vår diplomatiske oppmerksomhet; man risikerer tross alt ikke å redde vanlige lovlydige folk heller, det skulle nå ha tatt seg ut.

Regjeringen i Norge utgår jo også av hippier og militærnektere, og disse har jo aldri tilgitt oss som ikke nektet.

Hadde ikke han ene vært i garden?

Og så jobbet de visstnok for det private; også en utilgivelig dødssynd i regjeringskretser, så sant du ikke er tjommi med noen i Arbeiderpartiet da, selvsagt.

Nei disse to gutta har jo gjordt alt feil etter sekstiåttersk hippielogikk, og løkka strammer seg rundt halsen.

Any last words?

Advarsel om “valgfusk”

Her det hele Norge har ventet på: Definisjonen på tigging.

Debatten har vært åpen, og er derfor gyldig; ingen elitisme her.

Debatter tatt av eliten alene er ikke legitime.

Angår oss ikke.

• Tigging er sånne som sitter eller står med koppen sin, og venter på at folk skal legge penger i den.
• En tigger er en person som har gitt opp, en knekt person som ikke har noe valg.
• Tiggere bør se ned, og helst ha en plakat hvor de forklarer sin elendighet. F.eks: Blind narkoman med HIV.
• Tigging er å be om penger/ting fra tilfeldige ukjente på gata, uten gjenytelse.
• Telefonselgere tigger.
• Vedkommende er ikke aggressiv i sin ferdsel, og er ikke til plage for noen.
• De som spiller eller synger leverer en vare, og er ikke tiggere.
• Løper rettssubjektet etter folk og drar dem i tøyet, og bruker ett truende og kommanderende språk for å avkreve tilfeldige forbipasserende arbeidsfolk på vei til bussen penger, så er rettssubjektet en kriminell, ikke tigger.
• De som maser, spør, argumenterer og stopper deg på gata, bør jages med flammekaster.

Se der ja. Nå vet vi alle hva vi diskuterer mye bedre.

Skikkelige definisjoner eliminerer skinndebatter, som Norge sannelig har mer enn nok av.

********************************************************************************************

I byen Amritsar i Punjab ble 379 nasjonalistiske demonstranter drept, og over 1000 ble såret.

På 10 minutter.

At ikke enda flere demonstranter ble drept i massakren, skyldes utelukkende det fakta at imperietroppene ikke hadde med seg automatvåpen; dette var da også det eneste som General Reginald Dyer beklaget i etterkant.

At han ikke hadde med automatvåpen altså.

Som han sjøl sa det: “Jeg mente det ville være en nokså fortreffelig idè”.

Generalen hadde minimalt med ettertanke og refleksjon omkring tragedien; slik alt militært lederskap alltid har en innebygget preferanse for i sitt arvestoff.

Men denne karen var virkelig ei løs kanon, selv til en general å være.

En av kameratene hans uttalte at General Dyer var “lykkeligst når han fikk klatre over en burmesisk palisade med en pistol mellom tennene”.

Forsvarsminister Winston Spencer Churchill, som ikke akkurat var det britiske imperiets mest profilerte pasifist sjøl, hadde ikke så mye i mot at noen indiske oppviglere ble plaffet ned; her var det dog massakrert i meste laget.

Og da Dyer startet med både pisking og andre offentlige ydmykelser, av vanlige indere i etterkant av massakren, så fikk selv den gamle krigstrompeten Churchill nok.

Generalen ble avsatt; dog til store protester i det konservative parti.

Mange konservative tilga aldri Churchill dette.

De syntes at han var “soft on crime”.

Winston Churchill mente at det å ydmyke fredelige sivile “ikke var den britiske måte å gjøre ting på”.

Denslags var mer passende overseas, tenkte Churchill.

For tyskere og sånt rask, ikke i imperiet.

Gamle Winston fikk også støtte fra indiaministeren Edwin Montagu, som hold en tordentale rettet i mot den rasismen som åpenbarte seg så tydelig under unntakstilstanden.

Alt i alt tapte Storbritannia mesteparten av sin legitimitet som myndighet i den indiske befolkningen; en tydelig ettervirkning av massakren.

I den store sammenhengen er massakren bare en blandt flere, men etter det som hendte i April 1919 så  betraktet nesten enhver inder Storbritannia som ei brutal okkupasjonsmakt.

Det mentale båndet mellom Storbritannia og India hadde røket i skuddsalvene.

Bjørk-11-April-Stavanger

Bjørka spretter nå i Stavanger.

Det er nesten litt historisk.

Historie er ikke bare graving i gammel graut, nei, historien den lages jo også; og da i realtime.

Vår tids folk vil bli bedømt av våre etterkommere; slik vi i dag vurderer fortiden med kritisk blikk.

16119 plante-og-dyrearter er nå offisielt truet av utryddelse, men tallet er sannsynligvis mye høyere, fordi kun tre prosent av verdens 1,9 millioner kjente arter hittil er vurdert.

Hele 99 prosent av artene trues av menneskelige aktiviteter.

Utryddelser og sammenbrudd i økosystemer truer ikke bare naturen sjøl, men mat-og-vannforsyning, og jobbene, til flere milliarder mennesker.

Derfor vedtok verdens nasjoner under Johannesburg-toppmøtet i 2002 at «tapet av biologisk mangfold skal betydelig reduseres innen utgangen av 2010».

Dette er bare 604 dager til.

Neste uke møtes verdens land til høynivåmøte i Bonn for å gjøre opp status.

I et internt dokument fra sekretariatet som styrer Konvensjonen for biologisk mangfold etterlates ingen tvil om at målet ikke vil bli nådd.

Tap av økosystemer over hele verden fortsetter i full fart.

Klodens helsetilstand forverres svært raskt, og naturens evne til å forsyne menneskeheten med livsnødvendigheter (ecosystems services) reduseres nå dramatisk år for år, heter det i dokumentet.

Og sånn er det faktisk bare med den saken.

Se en grei reportasje med bilder i Aftenposten?

Og i Dagbladet?

Sultan Mehmet VI hadde ledet Tyrkia inn i en tilsynelatende endeløs rekke med militære nederlag; og i så måte ble deltakelsen i The Great War å betrakte som la grande finale i tapsrekka.

Istanbul ble okkupert, og det tyskiske imperiet ble stykket opp og delt mellom imperiemaktene, Hellas, og nye selvstendige nasjoner som Armenia.
Ingen nasjonal leder kan overleve politisk etter så mange og så store nederlag; sultanveldets dager var talte.

Formelt satt sultanen helt fram til 1. November 1922 men da hadde Mehmet VI mistet all sin autoritet allerede.

Tyrkias siste sultan gikk i eksil på Malta, der den gamle døde fredelig i 1926.

Sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins Abdülmecid II , inntil republikken avskaffet kalifatet 3. Mars 1924.

Republikken Tyrkia ble etablert 29. Oktober 1923.

Og slik gikk det til at Tyrkia hverken har sultaner eller kalifer lenger.

Det Muslimske Brorskap er en organisasjon som vil gjenopprette kalifens heder og verdighet.

De skal nok få slite litt med den jobben.

Uavhengigheten fikk kort levetid; da den franske hæren okkuperte Mülhausen 17. november.
Frankrike tok Colmar og Metz de neste dagene, og den 21. november, ankom franske tropper i Strasbourg.

Etter elleve dager med uavhengighet, var Alsace-Lorraine okkupert av, og innlemmet i, Frankrike.
Med dette blir republikken en av de mest kortlivede statsdannelsene i verdenshistorien.
Regionen mistet sin nylig anskaffede autonomi, og ble returnert til det sentraliserte franske systemet; samt delt i departementer i Haut-Rhin, Bas-Rhin og Moselle (den samme politiske strukturen som før annekteringen, og som ble opprettet under den franske revolusjon, med litt forskjellige grenser)
Dagens territorie nyter den samme lovgivningen; som på enkelte områder er vesentlig forskjellige fra resten av Frankrike – se for eksempel vedtekter om Alsace-Moselle.
Departementet Meurthe-et-Moselle ble opprettholdt, selv etter at Frankrike annekterer Alsace-Lorraine i 1919.
Området Belfort fikk en spesiell status, og ble ikke reintegrert i Haut-Rhin i 1919, men ble i stedet ble heller gitt full status som departement i 1922 under navnet Territoire de Belfort.

Tyskerne som bodde der blir utropt til syndebukker etter det mislykkede opprøret, og mesteparten av de etnisk tyske innbyggerne blir deretter deportert til Tyskland med tvang.
Tyskland protesterer på dette, men har ingen makt lenger.

Egentlig burde alle pasifister kunne lære noe av denne historien; nemlig det enkle fakta at en levedyktig stat må ha mer enn bare en administrasjon.

Uten noen egne militære styrker lever enhver stat på nåde, og på nåde alene.
Og nåden er sannelig en stor mangelvare i vår kalde og industrielle tidsalder.