November-revolusjonen i Tyskland varte i fra November 1918 og fram til Weimar-republikkens formelle opprettelse i August 1919. Revolusjonen startet spontant på slutten av storkrigen, da gaster i den keiserlige tyske marinen ikke ville bli med lederskapet på en siste æresmotivert selvmordsseilas rettet i mot London.

Revolusjonen avspeiler egentlig ganske godt den tyske folkesjela, for omveltningene skjedde stort sett i ordnede former; der vi ser at perioden etter krigen preges av mange og kompliserte intriger, avbrutt av korte og intense utbrudd av voldsbruk. Omtrent slik som i fengselsserien Oz.

Etter den kaotiske starten antar interessekonflikten gradvis mer organiserte former, der tydeligere fronter blir synlige. Rosa Luxemburg og spartakistene samler de demokratiske sosialistene. Sosialdemokratene samler de fredsorienterte sosialdemokrater og liberalere. Den militaristiske høyresiden samler seg i ymse paramilitære frikorps, og har pressen på sin side. Maktkampen pågår konstant.

Sosialdemokratene velger i denne maktkampen å alliere seg med den gamle eliten av adel og høiremænder, og dette tipper over maktballansen slik at den gamle eliten stort sett får styre Tyskland videre i Weimar-republikken som dannes; men da med sosialdemokratisk ballanse i politikken.

Den demokratiske sosialismen slås så brutalt ned av frikorpsene med sosialdemokratisk velsignelse; og dens klareste leder Rosa Luxemburg blir myrdet av en obskur høirebande ledet av Gustav Noske. Hennes slagord var fred og brød.

Og det måtte hun dø for.

Dette drapet er kanskje det mest undervurderte drapet i moderne historie. Det var ikke bare mennesket Rosa Luxemburg som ble torturert og myrdet; den demokratiske sosialismen døde sammen med henne. Etter nederlaget i Tyskland ser vi at mange sosialister avskriver de demokratiske virkemidler som en valid vei til å påvirke samfunnet; all den tid høyresiden bare vil sette inn militæret uansett.

Lenin trekker også denne konklusjonen, og vi ser en almenn hardhet og bitterhet gro fram i sosialistenes rekker, fra helt øverst til helt nederst i hierarkiet. Lenin var en lynende intelligent herremann, men dessverre også en svært arrogant en. Han hørte kun på mennesker som han opplevde som like intellektuelle som seg sjøl, så derfor ble det ikke mange som han lyttet til.

Rosa Luxemburg var en av de få meningsmotstandere som Lenin lyttet til; og hun var en modererende kraft innad i den internasjonale bevegelsen. Etter massemordene på de demokratiske sosialistene i Tyskland, så måtte seierherrene forholde seg til en mye mer uforsonlig venstreside; en venstreside som nå anså sosialdemokrater som klasseforrædere.

Sosialdemokratene tilhørte som sagt den seirende siden i November-revolusjonen; men deres nye høireallierte var både upålitelige og svikefulle. Det skulle sosialdemokratene snart få erfare bittert; og da var ikke sosialistene interessert i å stikke hodet fram for dem.

En av grunnene til at sosialdemokrater og sosialister ikke klarte å samles skikkelig til felles og samordnet kamp i mot Adolf Hitlers maktovertagelse, var gammel og inngrodd mistro og bitterhet som ble skapt under bruduljene i November-revolusjonen.

Gravskrift

Røde Rosa forsvant
Hennes grav man aldri fant.
Hun som for de fattige la inn et ord
fikk ikke hvile i de rikes jord.

Skrevet av Brecht til minnet om Rosa Luxemburg

Geotermisk energi kan gi oss alle i fremtidens Norge grønn energi.

Energi med minimale naturødeleggelser er mulig.

Eg repetèrar: Grønn energi

Framtiden: Det elektriske samfunnet

Elektrisitet bør absolutt favoriseres på alle de bruksområder der strømmen er naturlig å bruke som energibærer, og det skulle jo være innen det aller meste minus (muligens) endel felt innen transport og logistikk.

Men hvordan får vi så tilgang til all denne elektrisiteten?

Som vi alle (forhåpentligvis) husker fra vår tid i den norske enhetsskolen: Inni jorda er der svært svært varmt.

På Island har man allerede bevist at varme i fra jordens indre kan omsettes til elektrisitet, slik faktisk all energi kan omformes.

For oss i Norge ligger ikke varmen så grunt som på Island (og det skal vi bare være glade for da Island risikerer vulkanutbrudd) men fjell nok har vi, og Norge er verdensledende innen borring under vanskelige kår.

Kan vi borre dypt under havet, så kan vi også borre på land.

Der er minimale naturødeleggelser knyttet til produksjonen av geotermisk energi, ja, bagateller i den store sammenhengen.

Og elektrisiteten kan videre brukes til å produsere hydrogen.

Da har vi også et drivstoff til bruk der elektrisitet kanskje er upraktisk .

Hydrogenmotorer: Der strømbruk er upraktisk

Jeg presiserer nå først at jeg primært ser for meg bruk av elektrisitet til transporten i byene, og da gjerne brukt i elektriske biler, i elektriske trikker, og i trolleybusser; men dersom bruk av elektrisitet skulle være upraktisk av ymse grunner, så finnes der valide alternativer.

Et valid alternativ der bruk av elektrisitet måtte være upraktisk, er hydrogen.  

Hydrogen er en energibærer som produsert med fornybare og utslippsfrie energikilder gir utslipp kun av vanndamp.
Hydrogen kan utnyttes enten i brenselceller som produserer elektrisitet for elektriske biler, eller som brensel for standard eksplosjonsmotorer.

Bensinmotorer kan ombygges til å bruke hydrogen i en overgangsfase. Dedikerte hydrogenmotorer vil likevel være mest effektive.

Hydrogen er sikrere som drivstoff enn bensin.

Hydrogen unnslipper raskt i atmosfæren, og væter ikke klær eller bakke ved kontakt.

Potensialet for personskade ved uhell er derfor vesentlig mindre med hydrogen enn for de oljebaserte drivstoffene.
Hydrogen vil koste mer å produsere enn dagens bensin, men likevel koste mindre enn dagens pumpepriser inkludert avgifter.

Hydrogen er derfor allerede økonomisk – forutsatt at en fra politisk hold makter å holde de avgiftskåte fingrene sine borte.

Morgendagens bensin vil uansett ubønnhørlig bli dyrere på grunn av reduserte forekomster av råolje, og de dyrere produksjonskostnader; hydrogen vil bare bli billigere og billigere med økt masseproduksjon og forbedrede teknikker.

Hydrogenproduksjon er også mye mindre utsatt for monopolisering.
Det er ingen grunn til at en hydrogenbil basert på eksplosjonsmotor skal være dyrere enn en bensinbil.

Fjernes miljøavgiftene på biler kan hydrogenbiler bli vesentlig billigere enn dagens bensin-og-diselbiler.
Det er allerede utviklet og godkjent tanker for hydrogen på 10 000 PSI. Utviklingen går i retning av at hydrogenbiler en dag vil ha samme rekkevidde som bensinbiler.

Hydrogen kan allerede idag brukes som drivstoff til skipsfarten, som er en vesentlig utslippskilde for CO2, ymse partikler og giftige stoffer.

Videre utvikling kan gi muligheter også for luftfarten.

Hydrogen gir faktisk mer energi per vektenhet enn flybensin.
Gjennombrudd som kan åpne for kommersiell elektrolyse av sjøvann vil i fremtiden også kunne gi vesentlig reduserte kostnader ved hydrogenproduksjon; som per idag må foregå med ferskvann.

Bioenergi: Veien baklengs inn i framtiden

Selv om 100% av USA`s totale kornproduksjon skulle gå til biodiesel ville dette bare dekke usle 12% av landets drivstoffbehov. Dette fakta setter ting i det rette perspektivet.

En tank med biodiesel representerer videre akkurat like mye potensiell matforsyning som det et gjennomsnittsmenneske forbruker av føde på et år.

(Ja en skarve tank)

Biodiesel er absolutt en rèell fare for arbeiderklassens matforsyning, og biodrivstoffet bidrar i tillegg til en økt prisstigning på mat globalt.

Bioenergi fungerer derfor svært usosialt.

Jeg vil gå så langt som å si at bioenergi er umoralsk.

Fossile brennstoff er en begrenset ressurs, som med absolutt og total sikkerhet en gang vil ta slutt.

Mye tyder på at vi allerede nå har passert den berømmelige Peak Oil.

Prisen på olje er allerede i dag en begrensende faktor på verdensøkonomien.

Vi nordmenn må derfor våge å tenke utenfor oljesamfunnets rammer.

Oljesamfunnet synger nå på det aller siste og triste verset.

Geotermisk hydrogen er valget for fremtiden.

Innlegget er en forkortet og forenklet versjon av Helge Samuelsens tidligere arbeide.

For video Klikk her

For en mer teknisk detaljert gjennomgang av mulighetene: Klikk her

Litauens tre små kriger, også kjent som Laisvės kovos på litauisk,  henviser til tre kriger der Litauen forsvarte sin uavhengighet på slutten av den såkalte første verdenskrigen: mot Sovjetunionen (Desember 1918 – August 1919), mot Tyskland og deres russiske leiesoldater (Juni 1919 – Desember 1919) og mot Polen (August 1920 – November 1920).

Småkrigene forsinket den internasjonale anerkjennelsen av det uavhengige Litauen, og hindret videre dannelse av sivile institusjoner i landet mens kampene pågikk.

Den første lovgivende forsamling besluttet å skape en hær; det ble vedtatt 23. November 1918.

Hærens utvikling og organisering gikk langsomt framover på grunn av den manglende finansiering, lite våpen, lite ammunisjon, og stor mangel på erfarne militære ledere. 20. Desember gikk Antanas Smetona og Augustinas Voldemaras til Tyskland for å be om deres hjelp. Dette kom på slutten av 1918, da Tyskland allerede hadde betalt den litauiske regjeringen krigserstatninger; og organiseringen av den nye litauiske hæren ble deretter gjennomført under ledelse av den tyske hæren. 

Mykolas Sleževičius ble den nye statsministeren i Litauen, og han dannet ett statsråd 26. Desember 1918. Sovjetunionen ble oppfattet som en overhengende trussel for den nye staten, og  statsministeren utstedte en bekjentgjørelse flere dager senere, der han inviterte frivillige litauere til å bli med i en styrke for å forsvare landet.

Litauiske frivillige som samtykket i å delta i hæren var lovet fritt jordbruksland av regjeringen, men pågangen på soldater var ikke særlig stor. Tyskland var pålagt å støtte Litauen av seiersmaktene i vest, og de første tyske frivillige avdelingene ankommer Litauen i løpet av Januar 1919, selv om noen av dem ble sendt hjem igjen fordi de var i en elendig tilstand.

Ved utgangen av Januar var 400 frivillige tyskere stasjonert i Alytus, Jonava, Kėdainiai og Kaunas. Tyskerene dannet grunnlaget for den 46. Saksiske Divisjon; som endret navn i Mars til Den Sørlige Litauiske Saksiske Frivillige Brigade. De siste av disse tyske troppene, også kjent som frikorps, ville forlate Litauen i Juli 1919.

Vi ser altså en markert forskjell på hvordan de tre baltiske landene forholder seg til utenrikspolitikken i kjølvannet etter den store krigen i Europa.

Estlands folkeflertall er nasjonalistisk og kommunistfiendtlig i fra første stund.

Latvias folkeflertall (særlig urbant) er kommunistvennlig og typiske internasjonalistisk.

Litauens folkeflertall er hverken internasjonalister eller nasjonalister, og viser videre en påfallende mangel på interesse for å oppnå nasjonal selvstendighet.

Omsider ser Litauen ett vellykket forsøk på å mønstre en frivillig styrke for å forsvare Litauens territorier, og mobilisering påbegynnes videre 5. Mars 1919 for å utvide de væpnede styrker. Mobiliseringen gjaldt for menn født mellom 1897 og 1899. På slutten av sommeren 1919 disponerer den litauiske hær cirka 8000 menn. I løpet av de slagene som etterhvert fulgte, skulle 1700 frivillige dø, mer enn 2600 bli skadet, og 800 bli savnet.

På den 13. November 1919 ga den sovjetiske regjering avkall på traktaten av Brest-Litovsk som hadde forsikret Litauen uavhengighet til da. Sovjetunionen angrep Litauen fra øst både for å hindre den nasjonale uavhengigheten, og for å spre den globale revolusjonen. Disse okkupasjonene lyktes godt for Sovjetunionen i mange stater, for eksempel i Armenia, i Aserbajdsjan, i Georgia, i Hviterussland og i Ukraina; som også hadde hatt sine korte perioder med nasjonal uavhengighet etter storkrigen. Men som nevnt falt altså mange inn under sovjetisk styre temmelig snart etter at borgerkrigen i Russland hadde blitt avsluttet. I Litauen ble okkupasjonen likevel ikke vellykket.

På den 8. Desember 1918 ble en midlertidig rød og revolusjonær regjering dannet i hovedstaden i Vilnius; bestående utelukkende av medlemmer av det kommunistiske parti i Litauen. Vincas Mickevičius-Kapsukas ble leder. Den følgende dagen erklærte denne “regjeringen” at den hadde tatt kontroll over Vilnius. Men Voldemaras’ regjering og en polsk komité hadde også erklært sin muntlige kontroll over byen samtidig.

Tyskernes styrker stod i Vilnius, men forlot så byen 31. Desember 1918. Og 5. Januar 1919 innok derfor Den Røde Armé Vilnius og avanserte videre mot vest. Lokale polske paramilitære avdelinger ledet av general Władysław Wejtko kjempet mot Den røde armé i Vilnius i fem dager, etter at den litauiske regjeringen hadde forlatt Vilnius sammen med den tyske hæren.

1. Januar 1919 gjorde dessuten lokale kommunister opprør i byen Šiauliai, om lag 200 kilometer vest av Vilnius, og kommunistene opprettet en 1000-mann sterkt regiment; så når Den Røde Arme kom til byen 15. Januar var det sovjetiske styre der allerede. 18. Januar undertegnet Sovietunionen og Tyskland en ny traktat, og avtalte der at Sovjetunionen skulle avstå i fra direkte å angripe Kaunas, som var Litauen nest største by.

Tyske frikorps ledet av Rüdiger von der Goltz ankom så Litauen, og de tok opp posisjoner langs Hrodna-Kaišiadorys-Kaunas linjen. Tyskerne bidro sterkt til at de litauiske styrker, ledet av Jonas Variakojis, lykkes i å stoppe Den Røde Armé i nærheten av Kėdainiai.

Suksessen i dette slaget løftet den litauiske hærens moral, og de sovjetiske styrken bryter sammen. Tyskerne nekter likevel å kjempe offensivt, så seieren blir ikke utnyttet til å forfølge de slagne styrkene under deres tilbaketrekning. 12. Februar angriper Bolshevikstyrker så Alytus, og kamphandlingene er i gang igjen.

Tysklands militære hjelp til Litauen er (selvsagt) motivert av nasjonal egeninteresse; tyskerne er urolige for at Sovjetunionen rykker nermere det østlige Tyskland. De tyske styrkene var aktive i Litauen til 31. Mai 1919. Særlig var deres artilleristøtte til god nytte for Litauens forsvar, og krigen mot Sovjetunionen var ellers preget av de tallrike små trefningene, mye heller enn de store slagene

12. Juni 1920 undertegner Litauen en fredstraktat med Sovjetunionen. Lenin anerkjente da Litauens uavhengighet, og Litauens rett til Vilnius-regionen. Denne traktaten ble dog ikke godkjent av Polen eller den kortlevde Kviterussiske Nasjonale Republikk.

Flere historikere har hevdet at til tross for denne formelle fredstraktaten med Sovjetunionen, så var Litauen svært nær ved å bli tatt over av lokale kommunistiske styrker som ble støttet av Lenin og bolshevikene; og at det bare var den polske seieren mot Sovietunionen i den polsk-sovjetiske krigen som egentlig sikret Litauens selvstendighet.

Bermontianerne, oppkalt etter sin leder Pavel Bermondt-Avalov og formelt kjent som Den Vest-russiske Frivillige Armè, var en blandet tysk-russisk hær; som inkluderte russiske krigsfanger frigitt av det tyske riket etter å ha lovet å kjempe mot bolshevikene i den russiske borgerkrigen, og tyske medlemmer av frikorps stasjonert i Latvia og Litauen etter at Tyskland tapte krigen.

Det offisielle målet til bermontianerhæren var å bekjempe bolshevikene sammen med Aleksandr Kolchak styrker, men dens faktiske agenda var likevel ivaretagelse av den tyske makten i territoriene som de hadde okkupert i øst under storkrigen.

Bermontianerne driver i hovedsak på med sitt i Latvia, men i Juni 1919 krysset de den litauisk-latviske grensen, og inntok byen Kuršėnai. På dette tidspunktet var Litauen hardt engasjert i kamp med bolshevikene, og kan derfor bare gi diplomatiske protester. I Oktober hadde Bermontianerne inntatt betydelige områder i det vestlige Litauen, inkludert byer som Šiauliai, Biržai, og Radviliškis.

I løpet av Oktober 1919 angriper likevel litauiske styrker bermontianerne, og innen 15. Desember er dette rare fremmedelementet fullstendig fjernet i fra Litauen, som i denne seieren overtar endel kanoner og fly som etterlates under flukten.

Juni 1920 hadde den sovjetiske  hæren inntatt Vilnius, men kort tid etter sitt tap mot Polen i slaget ved Warszawa, så overlot Sovjetunionen byen til Litauen, under vilkårene i fredstraktaten ble underskrevet den 12. Juni.

Forhandlinger ble umiddelbart startet i et forsøk på å unngå en væpnet konflikt mellom Polen og Litauen, og 7. Oktober blir Suwałki-avtalen signert. Men 8. Oktober, før avtalen formelt trer i kraft, organiserer general Lucjan Żeligowski (som handler på ordre fra den polske leder Jozef Pilsudski) ett “mytteri” blandt de polske troppene, der Vilnius og Suvalki regionene så ble okkupert av Polen.

Opprinnelige møtte ikke de polske styrkene mye væpnet motstand, og en senere litauisk motoffensiv ble stoppet av den militære kommisjonen til Folkeforbundet. Siden Vilnius-region ble kontrollert av Polen, så erklærte regjeringen i Litauen Kaunas for den midlertidige hovedstaden i landet. Uenigheten om Vilnius skulle fortsette under hele mellomkrigstiden.

Enden på de tre småkrigene blir altså ett selvstendig Litauen, men vi ser også den nye nasjonen står uten noen klare allierte i ett utsatt område i Europa.

Vi ser også at en selvstendig nasjon oppstår uten at de nasjonale strømningene er påfallende sterke.

Frigjøringskrigen i Latvia ble sammensatt av en rekke separate militære konflikter i Latvia mellom 5. Desember 1918 etter at republikken Latvia proklamerer sin selvstendighet; og fram til underskrivingen av fredstraktaten i Riga mellom den nye republikken Latvia og Sovjetunionen 11. August 1920.

Frigjøringskrigen involverte Latvia, hvor den provisoriske regjeringen ble støttet av Estland, Polen, og de vestlige allierte, særlig  Storbritannia; mot Sovjetunionen og bolshevikenes kortlevde Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk.

Tyskland og Det  Baltiske Hertugdømmet la dessuten til et nytt nivå av intriger i spillet; da først som allierte med de nasjonalistiske og vestlige styrkene, men det såkalte “hertugdømmet” manøvrerer siden mest for å oppnå total tysk dominans i Latvia.

Til slutt ble disse spenningene antent, etter ett tysk kupp mot den latviske regjeringen, og dette førte til åpen krig.

Tyskerne var deretter mye mer interessert i å eliminere latviske nasjonalister, enn i det å bekjempe bolsheviker.

Enkelte episoder under den latviske frigjøringskrigen er videre også vurdert av polske historikere til å være en del av den polsk-sovjetiske krigen.

1918

11. November: Det tyske riket og trippelententen underskriver en våpenhvile som markerer slutten på den første verdenskrigen; og Sovjetunionen lanserer straks ett angrep på de tyske militærstyrkene som fortsatt står i Latvia. Storbritannia anerkjenner de facto uavhengigheten til Latvia.
17. November: Den første lovgivende institusjonen i Latvia, Folkerådet, og den provisoriske nasjonalistregjeringen er etablert. Jānis Čakste blir leder av Folkerådet, mens Kārlis Ulmanis blir statsminister.
18. November: Republikken Latvia proklameres av nasjonalistregjeringen i Riga.
1. Desember: Den Røde Armè invaderer Latvia.
4. Desember: Regjeringen i Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk dannes i Sovjetunionen.

LSPR

Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk (latvisk: Latvijas Sociālistiskā Padomju Republika, LSPR) var en svært kortlevd sosialistisk republikk som ble dannet i den latviske uavhengighetskrigens kaos.

Regjeringen til LSPR ble proklamert 17. Desember 1918 med den fulle politiske, økonomiske og militære støtte fra Vladimir Lenin og hans Bolsheviker.

Dens regjeringssjef var Pēteris Stučka.

LSPRs væpnede styrker ble raskt i stand til å ta kontrollen over det meste av territoriet i det nåværende Latvia, og de kunne raskt tvinge Kārlis Ulmanis’s provisoriske nasonalistregjering inn i en liten landlomme rundt byen Liepāja.

Stučkas regjering innførte da straks omfattende kommunistiske reformer, og mange reformer var i utgangspunktet ganske populære; som for eksempel ekspropriasjon av eiendom i fra borgerskapet.

Beslutningen om å ensidig nasjonalisere alt jordbruksland fikk likevel raskt alvorlige økonomiske konsekvenser for byene, og den rurale støtten til regimet fordampet drastisk.

Bøndene mistet nesten umiddelbart absolutt all interesse for å forsyne byene med næringsmidler på regjeringens nye vilkår, og matmangelen ble derfor påtrengende.

Ekte bønder vil nemlig alltid være sin egen herre, og de ønsker seg ikke ett liv som dreng på andres mark.

Ei heller på statens mark.

Når folk i Riga og andre byer begynte å sulte, så bidro dette til en utbredt misnøye også blant proletariatet, og LSPR-regjeringen iverksatte derfor som svar på problemet en bølge av terror mot både de rurale og de urbane områdene; og dette ble gjordt for å søke ut de påståtte anti-revolusjonære mennesker som tilsynelatende skulle være de ansvarlige for regimesvikten.

Revolusjonære tribunaler og såkalte flintenweiber (“pistolkvinner”) ble minneverdige komponenter i denne bølgen av rød terror.

Når Ulmanis nasjonalistregjering med støtte av tyske frikorps i løpet av våren 1919 gjorde ett motangrep, så fikk de raskt gjenvunnet det tapte territorium.

Hovedstaden Riga ble gjenerobret 22. Mai 1919, og territoriumet til LSPR ble da redusert til en del av Latgale øst i Latvia, før en endelig  okkupasjon av kombinerte latviske og polske styrker i begynnelsen av 1920 satte punktum.

1919

5. Januar: Den første væpnede enhet i Latvia, 1. Latviske Uavhengige Bataljon under kommando av Oskars Kalpaks er dannet.
31. Januar: Det meste av Latvia er under kontroll av Den Røde Armé, og den latviske regjeringen og de tyske styrker har kontrollen i Liepāja.
3. Mars: Tyske og latviske styrker starter motangrep mot sovjetiske styrker i Latvia.
6. Mars: Sjef for den latviske hæren Oskars Kalpaks faller. Han er erstattes av Jānis Balodis.
10. Mars: Saldus kommer under latvisk kontroll.
21. Mars: 1. Latviske Uavhengige Bataljon reformeres i en tysk brigade.
16. April: Tyskerne organiserer en coup d’etat i Liepāja, og den provisoriske nasjonalistregjeringen i Latvia søker deretter tilflukt ombord i dampskipet “Saratow”.
22. Mai: Tyske styrker okkuperer Riga.
23. Mai: Den Latviske Brigaden marsjerer for Tyskland i Riga.
3. Juni: Tyske styrker når Cēsis.
6. Juni: Slaget ved Cēsis, mellom de tyske styrker og en felles styrke fra Estland og den resterende latviske nasjonalisthæren begynner; og kampene fortsetter inntil 3. Juli.
22. Juni: Estland og den latviske nasjoalisthæren slår de tyske styrkene ved Cēsis.
3. Juli: Våpenhvilen i Strazdumuiža er signert.

1920

1. Februar: Latvia inngår en våpenhvile med Sovjetunionen.
17. – 18. April: Valg av konstitusjonell forsamling i Latvia.
15. Juli: Latvia inngår våpenhvile også med Tyskland.
11. August: Fredstraktaten blir undertegnet av Sovjetunionen og Latvia.

Oppsummering

Vi ser at mens Estlandskrigen kan kalles for en klassisk selvstendighetskrig mot en stormakt, så er Latvias vei til selvstendigheten ett mye mer rotete kapittel; der både tysk nasjonalisme og sterke kommunistiske sympatier innad i egen befolkning er sentrale elementer.

Latvia var alltid en bastion for sosialistiske og kommunistiske tanker, uten at jeg kan si noe om årsaken til dette.

Det gamle hansalandet Estland var videre alltid den strake motsetningen, som kjempet i mot sosialismen og kommunismen med nebb og klør.

Dessverre hadde den urbane sosialismens folk i Latvia en fatalt liten forståelse for bondemannens sanne natur; og derfor oppsto også det katastrofale rurale opprøret som til sist ødela LSPR og ga nasjonalistene den legitime makten i nasjonen.

Sosialismens ødeleggende og irrasjonelle krig mot bøndene hadde nå så vidt begynt, og mye verre skulle det bli.

 

Historien om hvordan den norske høiresiden stikk i strid med alle politiske odds knuste Stoltenberg-alliansen i stortingsvalget 2009 vil bli interessant diskusjonsmateriale for framtidas historikere.

Mens vi ser en samstemt fornektelse på både høire-og-venstresiden i norsk politikk av at innfødte nordmenn er verdige trengende til noen økonomisk eller sosial hjelpeaksjon, fordi “falne”  innfødte ikke er eksotiske eller er akademisk spennende nok etter skvaldreklassens smak; så står dette nå i en skrikende kontrast til  den allmenne interessen for å ta tak i problemene til utenlandske sosiale kasus.

Bloggeren Winther har gjordt ett hederlig forsøk på å påpeke den misforståtte kvasi-radikalismen som ligger innebygget i det å forsvare Oslo-tiggernes påståtte rett til å true og trakassere tilfeldige forbipasserende arbeidsfolk på vei til sin daglige jobb og sine andre forpliktelser.

Bloggeren Konrad var deretter slett ikke sein med å iverksette en verbal korsfestelse av Winther, uten at den her nevnte Konrad på noe tidspunkt kan sies å bidra med noen konstruktive innspill i tiggerdebatten selv.

Og akkurat her i denne svært uoversiktelige materien, tror jeg årsakssammenhengene til den tragikomiske høirebølgen vi nå ser i Norge ligger begravet.

Venstresiden benekter nå mange helt åpenbare og svært iøynefallende sosiale problemer i landet vårt, og svaret vi ser på utfordringene er gjerne enten benektelse av fakta (en infantil psykologisk forsvarsmekanisme som benyttes av barn og norske politikere) eller latterliggjørelse av meningsbrytninger (som Konrad og flere henfaller til) eller politisk selvros og egenrettferdighet.

Det er ikke alltid rasjonelt å gjøre den gjerningen som i øyeblikket gir en god følelse.

Jeg gjør deler av Winthers ord til mine egne:  Vi andre får holde hodet kaldt, og tåle nedlatenheten, ukvemsordene og stigmatiseringen fra liberalister og kvasi-radikale mennesker og bloggere som ikke synes at vi holder mål sosialt eller politisk eller som medmennesker; alt sammen mens vi forsøker på å peke på farbare veger ut av uføret.

Og så får heller dem som mener seg å ha patenten på sosial samvittighet og gode gjerninger få stå igjen og klappe de nødstedte forståelsesfullt på hodene.

En god start på en meningsfull debatt om tigging i Norge, til erstatning for ett satiresirkus som nå, ville det kunne vært om vi alle utarbeidet oss ett felles begrepsapparat for videre problemløsing; da slike oppfatninger av ett fenomen nemlig ikke er opplagte for alle.

Det er (sukk) lov å håpe.

Historien om Max Manus er absolutt verdig en egen film.

Og videre fortjener historien at den beskrives korrekt.

Noe av det som gjorde at nordmenn i Aprildagene 1940 ble så tafatte og lamslåtte, var det fakta at en respektert tidligere norsk minister, som dessuten var landskjent som Fritjof Nansens høyre hånd under tragedien i Armenia, ga legitimitet til okkupasjonen; dette sammen med at norsk politi eskorterte nazimarsjen opp Karl Johan.

Men nok om svik og dolkestøt i ryggen på folket; dette er en god og flott film om Max Manus.

Manus var en ekte norsk krigshelt, i en tid der svært få andre var særlig heltemodige.

Heltedådens pris kommer ganske så tydelig fram i filmen.

Max Manus blir traumatisert, han blir krigsskadd.

Men Max Manus tar dette som en skikkelig mann skal, og han lever et fredelig og verdig liv likevel.

Noe å tenke på for alle dem 68-fjols, som i våre dager mener at krigtraumer hos menn skal gi disse en slags fribillett til å begå kriminelle voldshandlinger; særlig gruppevoldtekter mot innfødte norske kvinner.

Ja det var godt vi hadde folk som Max Manus, den gangen det gjaldt.

Estland er en av de tre baltiske småstatene.

Estlenderne har vært ett eget folk med sitt eget språk i uminnelige tider. Estlandske fornavn som Harald og Olaf og Jens klinger utvilsomt nordisk, for i svunne tider fant de norrøne folkeslagene det naturlig å søke lykken mot øst.

Estland har en fortid som hansastat under tysk innflydelse, og falt siden inn under Sverige som krigsbytte. Nok en krig førte til slutt estlenderne inn under Tsaren i Russlands herredømme.

 24. Februar 1918 tok fremmedstyret formelt slutt i Estland, da nasjonens selvstendighet ble erklært. Dette var en ren papirbestemmelse i starten, men etterhvert fikk man stablet noen væpnede styrker på beina.

Estland hadde fått en hær. Landet skulle snart få bruk for den.

 22. November 1918 gikk den røde arme til angrep på Estland ved Narva, som er den 3. største byen i landet. Estlenderne forsvarte seg ved Narva sammen med tyske styrker, men disse tyske styrkene trakk seg fort tilbake da kampene begynte. Til tross for Sovjetunionens interne problemer hadde unionen avsatt 7000 infanterister , 22 feltkanoner, 111 maskingevær, 2 panserbiler, 2 fly, ett pansertog, en krysser og 2 destroyere til felttoget mot Estland.

Mot denne sovjetiske styrken disponerte Estland 2000 regulære soldater med lette våpen, og 14500 militsmenn. Allerede 29. November faller Narva, og 18. Desember inntar den røde arme den mindre byen Valga også. På julaften faller byene Tartu og Tapa, til tross for at Estland 5. Desember har mottat 5000 rifler og 20 feltkanoner fra Finland.

 Storbritannia anerkjenner ikke Sovjetunionen, og 31. Desember mottar estlendernes hær 6500 rifler, 200 maskingevær og 2 feltkanoner fra den britiske marinens skip. Den britiske flåtestyrken tar like godt og kaprer 2 russiske destroyere også, og gir disse til den estlandske regjeringen.

Slik får Estland en marine.

 2. Januar 1919 ankommer 3000 finske frivillige soldater Estland, og man er snart ferdig med byggingen av 3 nye pansertog i hovedstaden Tallin. Estland er ikke lenger like hjelpeløst som før.

7. Januar iverksettes motoffensiven, og den røde arme presses siden langsomt tilbake.

9. Januar gjenerobres Tapa.

14. Januar gjenerobres Tartu.

18. Januar gjenerobres Narva bak frontlinjen, ved hjelp av den nye estlandske marinen.

31. Januar begynner slaget ved Paju, som etterhvert blir krigens hardeste slag til da. Estlenderne vinner til slutt dette slaget, som fører til at Valga, Vöru og Petseri gjenerobres 4. Februar. Etter disse kampene er fronten relativt stillestående, frem til Estland iverksetter Mai-offensiven.

 Før Mai-offensiven har Estland 74 000 menn under våpen; her inkludert 3000 russiske antikommunister.

Estland kan stille med 70 feltkanoner og 230 maskingevær.

Mot denne styrken kan Sovjetunionen stille med 80 000 mann, 200 feltkanoner, 230 maskingevær og 5 pansertog.

Mai-offensiven blir en militær suksess. Den røde hær drives helt ut av Estland. De 3000 russiske antikommunistene (såkalte hvite styrker) fortsetter dessuten videre på sitt korstog mot Lenin og hans lære, like inn i selveste Sovjetunionen.

 23. Juni 1919 går Estland til ett militært angrep på tyske og latviske styrker i Nord-Latvia. Estlands regjering frykter, med rette eller urette, at tyske politiske intriger vil legge baltikum inn under Tyskland.

Slik gikk det til at ett lite land på størrelse med Danmark ble i samtidig krig med Latvia, Tyskland og Sovjetunionen. Og mest på grunn av de to siste landenes svake stilling der og da, lykkes faktisk Estland i å oppnå en militær seier mot Tyskland og Latvia i slaget ved Vönnu.

 Den røde arme fortsetter krigen med sine periodevise offensiver mot Estland, uten å oppnå stort med det.

Sovjetunionens lederskap later til slutt til å gå lei av hele Estlandskrigen og dens belastninger.

3. Januar 1920 inngås våpenhvileavtale mellom Estland og Sovjetunionen.

2. Februar følges så våpenhvilen opp med en formell fredsavtale.

 Sovjetunionens statsleder Lenin hadde i sin politiske og filosofiske lære tatt ett grundig oppgjør med imperialismen som ett politisk fenomen.

Man kan sannelig undres på hvorfor anti-imperialisten  Lenin ikke satte en stopper for krigen mot Estland på ett langt tidligere tidspunkt?

Dette er vel bare enda ett av de mange spørsmålene vi aldri vil få ett skikkelig svar på.

Politikken er ett ufint sirkus.

Sånn er det bare.

   

 

 

Jeg synes at rocken og bloggingen har påfallende likhetstrekk.

Man trenger lite avansert utstyr eller personlig trening for å kunne sette i gang med begge deler.

Mange starter opp både bloggingen og rockingen med store håp og drømmer.

Og etterhvert som vi deretter kommer oss ned på jorda igjen, begynner både bloggere og rockere med å påstå at vi hele tiden egentlig bare begynte med dette for vår egen underholdnings skyld.

Slik prøver vi å dempe den bitre smaken av realisme og sannhet, mens vi så fortsetter på den lange ferden mot Tushima og nederlaget.

Kanskje får vi inn en uventet fulltreffer?

Kanskje vi kan vinne likevel?

Iblandt får vi høre om vanlige mennesker som oppnår en uventet suksess i mot  alle odds.

Slike historier skaper ny glød hos alle oss håpefulle som blogger og rocker videre.

Men sannheten er nok dessverre at vi bloggere og rockere kommer ingen vei.

Ikke uten ett massivt markedsføringsapparat i ryggen.

 

 

 

Den såkalte Spanskesjuka var en i utgangspunktet ordinær influensasmitte, som rammet Europa på det verst tenkelige tidspunktet: Midt under en storkrig. 

Sykdommen startet relativt forsiktig i 1917 og blusset opp for alvor i 1918 – under krigens blokkade og sensur og strenge rasjonering. Mange av de allerede avmagrede og utmattede menneskene i Europas sivile samfunn døde som en følge av disse påkjenningene. En kombinasjon av uheldige faktorer førte til at dødstallene etterhvert fikk apokalyptiske dimensjoner, og bølger av influensa hjemsøkte Europa helt fram til 1920.

Spanskesjuka er ett misvisende navn på pandemien, men navnet har blitt sittende som klort fast i historiebøkene. Ettersom Spania ikke deltok i Europas store krig, hadde nasjonen en relativt mild sensurpolitikk i forhold til ytringsfriheten. Dette skapte ett inntrykk i media av at det helst var i Spania sykdommen tok liv, men dette er temmelig fjernt fra virkeligheten.

Under normale omstendigheter rammer influensaepidemier de eldre hardest, da eldre mennesker gjerne har en lavere somatisk allmenntilstand enn de yngre. Krigen hadde imidlertid snudd oppned på dette. Nå var de unge preget av rasjoneringenes sult og svekkelse. Faktisk hadde de eldre en fordel i kampen for å overleve influensaen: De hadde en viss immunitet opparbeidet gjennom liknende influensaer fra tidligere i livet. Demografisk slo pandemien ekstremt uheldig ut for Europa, og krigen i seg selv hadde selvsagt også gjordt sitt for å utslette ungdommen.

Denne tidens samfunn var preget av ett sterkt familiesamhold, noe som utvilsomt var innbyggerne i Europa til hjelp i den daglige overlevelseskampen. Dugnadsviljen var stor blandt allmuen, og viljen til selvoppofrelser i helsevesenet kan man bare ta av seg hatten for i dyp respekt. Man kjempet så godt man kunne for at hjulene i samfunnet skulle fortsette å gå rundt, all døden og elendigheten til tross. Man hadde også under superpandemien noen av de beste vitenskapsmennene verden noengang har hatt. Ofte tenker jeg at det er flere slike forskere vi trenger i vår tid, ikke nettverkshorer og plagiatorer. 

Ville disse vitenskapsmennene beseiret HIV om de levde og arbeidet blandt oss mennesker i dag? Jeg tror det. De brant for faget sitt, og ønsket oppriktig å utrydde alle sykdommer. Aldri skùlte de til legemiddelindustriens økonomiske interesser under sin forskergjerning.

Hvor mange mennesker fikk så pandemien egentlig tatt livet av til slutt? Derom strides de lærde (og jeg er ingen lærd) men tallene varierer fra 20 millioner døde, og helt opp til 100 millioner døde. Dersom det høyeste anslaget er riktig, så drepte pandemien mer mennesker enn byllepesten, selveste Svartedaûden, som anslagsvis drepte 75 millioner.

Selv om vi legger det laveste anslaget til grunn, stiller Spanskesjuka den store krigen i skyggen som menneskedreper.

Det er noe ukarismatisk og nidtrist med det å dø av sykdom, og det føltes nok for mange mer glamorøst å miste sitt liv i kampen for sitt land på slagmarken, enn det opplevdes å skulle dø i feber på sotteseng. Fortrenging hadde stor folkelig utbredelse, og jeg finner det ikke så underlig at mange folk drakk og feiret livet som om hver dag skulle være den siste.

Som vestlendingen sier: E`det løye me drikke?

    

1918: Sentralmaktenes Sammenbrudd

Etter våpenhvilen 11.11 kl.11 bryter sentralmaktene sammen en etter en. Sentralmaktenes respektive imperier er mest basert på militærmakt, og ingen av imperiene har mye moralsk autoritet blandt undersåttene til  hjelp, når makten svikter dem.

Ungarn erklærer seg uavhengige av Østerrike, i håp om å få slippe lettere unna de seirende maktenes vrede, mens Østerrike selv erklærer seg som en republikk i den samme hensikt.

Serbia blir ledende innen det nydannede Jugoslavia.

Tjekkoslovakia erklærer seg også som selvstendige, og Romania sikrer seg nye landområder.

Til slutt er der ikke mye igjen av det engang så mektige Østerrikiske imperiet. I 1918 slår Østerrike følge med Spania på veien til The Has Beens i verdenshistorien, og østerrikerne vil aldri mer bli ett mektig folk.

Polen erklærer seg som en uavhengig stat, og kommer i konflikt med både Sovjetunionen og Tyskland på en gang. Ingen av de to nasjonene er imidlertid i posisjon til å kunne tukte Polen. Polen tukter tvert imot Tyskland og Sovjetunionen.

Latvia erklærer seg også uavhengige av Sovjetunionen, og får faktisk være i fred. Estland blir imidlertid invadert av den røde armè, når Estland gjør det samme.

På dette tidspunktet i historien kan vi si at den såkalte første verdenskrigen er over, og snart skal seierherrene fordele sitt krigsbytte. Denne krigen, The Great War, var slik jeg ser det en ren mellom-europeisk maktkamp. Jeg vet at kampene foregikk på mange slagmarker, over hele verden, men jeg kan ikke fri meg ifra dette spørsmålet: angikk egentlig denne krigen i særlig grad hele verden? Personlig tror jeg ikke det, men for folk i Europa var krigen skrekkelig og omveltende.

Arbeiderklassen i Europa var lykkelige over det å bare få være i live fortsatt. Man trodde på en langvarig verdensfred, og at denne krigen hadde gjordt ende på framtidige kriger.

De skulle bare ha visst.

Stakkars mennesker…