Publisert av: hirugua | januar 15, 2008

Europakrigen

Verden anno 1914 oppsummeres her.

Dette året skulle lederskapet i Europa starte den store imperiekrigen.

Da den østerrikiske tronarvingen Franz Ferdinand ble drept av serbiske terrorister, var det som om en demning brast. Østerrikes krigshissere kunne endelig få krigen sin mot Serbia, og påskuddet de brukte var drapet på mannen som ikke ønsket denne krigen. Keiser Wilhelm i Tyskland ble rasende over å miste en av sine svært få personlige venner, og lovet Østerrike full militær støtte mot Russland. De tyske generalene fikk slik omsider sikret seg Østerrike ved sin side i en eventuell storkrig i Europa. Lenge hadde tyskernes generaler og politikere følt seg usikre (med rette) på østerrikernes troskap i en eventuell krig, og det å stå alene med en tofrontskrig var deres verste strategiske mareritt.

Som forventet av den drepte Franz Ferdinand, reagerte Russland med å starte mobilisering av sitt store militære da Serbia ble angrepet. Tyskland hadde på forhånd advart Russland om at en mobilisering ville bli oppfattet som en krigserklæring, og tyskerne erklærte følgelig Russland krig. Østerrike satt nå i fella til tyskerne, og erklærte også Russland krig.

Frankrike var russernes allierte, og da Frankrike også iverksatte mobilisering kom den tyske krigerklæringen like etterpå. Frankrike var på forhånd advart om dette, så «skylden» for WWI er ikke så klart fordelt som man gjerne liker å tro i ettertid.

Nøkkelen til seier for Tyskland lå i hurtighet, hurtighet og mer hurtighet. De tyske generalene hadde bygget opp ett apparat for hurtig mobilisering, som var alle andre nasjoner overlegent i 1914. I starten var det derfor Tyskland som hadde initiativet i krigen. Frankrike stod først på lista over tyske mål.

Tyskerne tenkte at å omgå Frankrikes festninger med en kjapp marsj gjennom Belgia, nøytralt eller ikke, ville være en god strategi for å seire hurtig på vestfronten. Belgia motsatte seg ikke uventet dette.  Dermed var også Belgia i krig med Tyskland. Storbritannia grep påskuddet for alt det var verdt, og erklærte Tyskland krig som støtte for Belgia. Dette igjen fikk Japan til å erklære Tyskland krig. Tyskernes fiendeliste ble lengre og lengre på svært kort tid.

Tysklands mektige armèer veltet over Belgia som en tsunami av menn og materiell. Alt mens belgierne førte oppholdende strid og påførte tyskerne tap etter beste evne. Belgia brukte blandt annet sitt godt utbygde veinett til å raide de tyske frontsoldatene med panserbiler. Men alt gikk likevel Tysklands vei. Fremrykningen gikk hurtig, selv om den ble langt mer kostbar for tyskerne enn forventet i egne tap.

Belgia hadde noen festninger lenger inne i landet, som i ettertid har blitt fremstillet som superfestninger. Det har ofte blitt hevdet at Tyskland bygget sine kjempehaubitsere ene og alene for å beseire disse festningene. Sannheten er at kjempehaubitserne alltid var ment for østfronten. Tyskerne hadde hele tiden kalkulert med at vanlig feltartilleri og infanteri i massive mengder ville gjøre raskt ende på disse ganske sparsommelige forsvarsverkene.

For å gjøre en lang historie kort: Belgia bet i fra seg så lenge ved de mye omtalte befestningene at Tyskland tapte krigen. Selvsagt nedkjempet Tyskland til slutt både de til dels utdaterte festningene og selve Belgia, men ikke før det hadde gått så lang tid at Frankrike rakk å stabilisere vestfronten. Etter det gikk det bare en vei for Tyskland: mot nederlaget.
Idet Frankrike lykkes i å stabilisère vestfronten, har tyskernes sirlige planer for en hurtig seier slått feil. Istedet får Europa ett tilsynelatende endeløst blodbad. Man ser så en stillingskrig starte, som skulle vare i mange år.

Hvordan verden idag ville sett ut dersom Tyskland hadde vunnet krigen den gangen, kan vi bare spekulere i nå. Men Tyskland var den desidert mest brutale og uforsonlig rasistiske imperiemakten. Det vi vet helt sikkert er at Tysklands feilslåtte erobring av verden tappet Europa for krefter. Da kanonene endelig ble satt på lager i 1918 var Europa forandret for alltid. Ingenting kunne noen gang bli som før den store krigen.

Da 1914 var omme hadde Tyskland kjørt seg fast på vestfronten. Deres allierte Østerrike hadde videre blitt slått ydmykende tilbake av lille Serbia. Storbritannia hadde iverksatt en svært effektiv marineblokkade til havs, og russerne var begynt å få sving på sitt enorme militærapparat. Det var med andre ord ingen grunn til begeistring i Tyskland.

Til havs hadde Tyskland blitt påført større egne tap enn det landet hadde påført motstanderne sine. Og ballansen til vanns gikk ikke i Tysklands favør i utgangspunktet. De gjentatte nederlagene påvirket moralen i Tysklands marine negativt, men admiral Tirpitz klarte langt på vei å nøytralisere dette mismotet ved å gjennomføre noen spektakulære og vågale raid mot selve Storbritannia.

24. Januar 1915 var en tysk slagkrysser-styrke med eskorte ute på et slikt «moralraid» igjen. Av store skip hadde Tyskland med slagkrysserne Seydlitz og Moltke og Derfflinger samt panserkrysseren Blücher. Den tyske styrken var uvitende om at Storbritannia hadde avlyttet tyske kommunikasjonslinjer og sendt en overlegen styrke for å utradere dem.

Ved siden av mange mindre fartøy, bestod Storbritannias styrke av slagkrysserne Lion og Tiger og Princess Royal og New Zealand og Indomitable. En knusende overmakt, som tyskerne straks flyktet i fra. Storbritannias skip var tynnere pansret enn de tyske, og følgelig hurtigere enn dem. Britene innhentet fienden ved Dogger Bank og en intens duell begynte.

Flaggskipet Lion ble skadet, men kampen gikk hardest ut over Seydlitz og Blücher på den tyske siden. Om noen ennå er interesserte i norsk krigshistorie, kan det gjerne være en digresjon at der ombord i Seydlitz var en matros som het Wilhelm Heidkamp. Matrosen berget faktisk skipet og kameratene sine ved å åpne en rødglødende luke. Ved det slukket han en brann i et ammunisjonsmagasin. Heidkamp skadet hender og lunger i prosessen, og kom seg aldri av skadene. Matrosen døde noen år etter slaget.

Under slaget mente man på britisk side å ha observert en fiendtlig ubåts periskop. Ombord på Lion ble det derfor gitt ordre til de andre britiske skipene om å gå nærmere de fiendtlige fartøyene, slik at ubåtene skulle unnlate å sende torpedoer. Til britenes ulykke var flaggskipets radio skutt i stykker, og ordrene ble derfor sendt ut med signalflagg. Som så ofte i alle kriger, så ble ordren misforstått: Alle de britiske skipene angrep Blücher mens resten av den tyske flåtestyrken knapt trodde det de så.

Slik unnslapp storparten av tyskernes styrke. Keiserdømmet var en krigshelt rikere, og mange vanlige matroser fattigere. Panserkrysseren Blücher ble selvsagt senket. Den kunne bare gå i 17 knop etter endel skader tidligere i slaget, og klarte ikke lenge å stå imot ildkraften fra samtlige britiske skip. 792 matroser gikk ned med Blücher den dagen. En av dem som ble reddet av britene laget hakaslepp på sine fiender da han smilte og kauket: «Hello Nobby! Fancy meeting you here!» Tyskeren hadde vært nabo til omtalte Nobby i Hull før krigsutbruddet.

OPPSUMMERING:

Keiser Wilhelm likte de store krigsskipene sine. Dette hadde i alle år talt til admiral Tirpitz fordel når han søkte støtte for bevilgninger til bygging av en slagflåte. Nå slo Keiserens begeistring tilbake som en boomerang. Keiseren var slett ikke fornøyd med at han hadde mistet ett av de kjære skipene sine, og han var heller ikke lysten på å miste enda flere. Wilhelm ga ordre om at alle offensive planer for de tyske overflateskipene skulle godkjennes av Keiseren personlig før de ble iverksatt.

Deretter ble slagflåten liggende til kai for det meste av The Great War. Som en slags hvite elefanter, så var overflateskipene mest til prestige og pynt for Keiser og imperie. Admiral Tirpitz gremmet seg, men Keiser Wilhelm var en bestemt herre. Det ble slik Keiseren hadde sagt.

Advertisements

Kategorier

%d bloggers like this: