Publisert av: hirugua | januar 15, 2008

Stillehavskrigen 1904 – 1905

I 1904 startet den russisk-japanske stillehavskrigen med et japansk overraskelsesangrep uten krigserklæring mot den russiske flåten.

Angrepet må vurderes som ganske mislykket, for alle de russiske skipene klarte seg relativt godt, med bare små skader. Tap skulle det imidlertid bli mer enn nok av etterhvert, for begge parter i den langdryge krigen som fulgte etter snikangrepet.

Bakgrunnen for angrepet:

Under århundreskiftet inn til 1900-tallet hadde vestens kolonimakter gått tom for nye og rike kolonier å underlegge seg. Bare Kina gjenstod ennå som ett fristende bytte, men en krig mot USA stod effektivt i veien for de stormakter som måtte ha et ønske å kolonisere midtens rike.

USA planla for en krig mot Europas imperier på denne tiden, og mente alvor med sine advarsler til den nasjonen som måtte ønske å prøve seg. En krig mot USA ble av de andre stormakter vurdert til å koste dem mer enn en utbytting av Kina ville gi tilbake. Europas tilbakeholdenhet i Kina skyldes altså økonomiske kalkulasjoner, og ikke moralske forfektelser.

De kolonimaktene som hadde kommet seg sist igang med å delta i kolonikappløpet, var naturlig nok minst fornøyd med en bevaring av status quo. Særlig Tyskland og Japan syntes at fordelingen av utbyttet var urettferdig. At kanskje hele konseptet med kolonier var urettferdig, var i imperialistenes samtid en absurd tanke som knappest streifet dem. Derfor, i mangel på annet og lettere bytte, begynte verdens kolonimakter å kaste sultne blikk på hverandre.

Slik gikk det til at to keiserdømmer kom til å rivalisere over Korea og Mandchuria: Japan og Russland. I Russland hadde lederskapet i landet dessuten i lengre tid bekymret seg for revolusjonstendenser, og de mente derfor bestemt at en liten seierrik krig ville kunne bøte effektivt på dette. Den krigen Russerne etterhvert klarte å provosere frem ble hverken liten eller seierrik da status ble gjordt opp 5.September, året etter krigsutbruddet.

Krigens tidlige fase:

Krigen startet med at torpedoer ble avfyrt mot den russiske stillehaflåten i Port Arthur natten 8.Februar fra japanske torpedobåter. Torpedoene traff slagskipene Retvizan og Pobieda samt krysseren Pallada. De tre skipene blir likevel raskt lappet sammen igjen.
Morgenen 9.Februar følger så japanerne opp nattens snikangrep med å la en sterk flåtestyrke bombardère Port Arthur. Den russiske stillehavsflåten besvarer ilden, og en lang skuddveksling oppstår. Begge sider får skader, men ingen skip går tapt i kampene, og  japanerne setter kursen til slutt hjem igjen.

Hensikten med dette angrepet har hele tiden vært å avlede russernes opperksomhet i fra en landgangsoperasjon som Japan iverksetter ved Chemulpo. Den russiske destroyeren Varyag og den lille kanonbåten Korietz møter, som de eneste russiske krigsskip, den japanske landgangsflåten pluss eskorte. Begge skipene blir ødelagte i en ujevn kamp mot overmakten.

Den russiske flåten får sin første triumf 12.Februar. Panserkrysseren Rurik senker transportskipet Nagonoura Maru under ett raid fra Vladivostok. Under denne krigen opererte Russlands krysserstyrker jamt og titt fra Vladivostok, med stor innvirkning på krigen til lands. Japanerne undervurderte raidenes betydning i krigens tidlige fase. I løpet av krigen taper Japan ett tosifret antall transportskip til skipene i Vladivostok.

Japanske krigsledere prioritèrte i starten helt og holdent å blokkere Port Arthur. Der hadde den russiske stillehavsflåten alle sine slagskip stasjonert. Japan iverksatte en dristig kampanje for å holde disse skipene i havn.
Etter ett mislykket forsøk på å sperre utseilingen fra Port Arthur med utrangerte transportskip, skiftet Japan taktikk og startet en minekampanje mot Russland. Minekampanjen møtte selvsagt russisk motstand. Så lenge krigen varte foregikk der mer eller mindre dramatiske skuddvekslinger mellom de to partenes mindre enheter. Russisk landbasert artilleri er ofte med i disse trefningene. Slagskipet Retvizan overrasker ved ett tilfelle 5 japanske mineleggere 22.Februar, og senker disse. Selv mister Russland destroyeren Steregushchy under en skuddveksling under rekognisering 26.Februar.

6.Mars gjennomførte Japans marine et bombardement av Vladivostok. Militært sett var toktet mislykket. Ikke ett eneste russisk skip ble truffet. Japanerne var likevel strålende fornøyde med innsatsen fordi man hadde lykkes i å «fornærme fienden i hans havn».
Japanerne tolket videre den sivile evakueringen i etterkant av bombardementet som et sikkert tegn på at fiendens moral var brutt sammen. Østen og vesten har nok aldri vært spesielt flinke til å forstå hverandres tenkemåter. Russernes moral var på dette tidspunktet god.

I hele Europa var enhver oppegående militærteoretiker overbevist om at Russland ville vinne en knusende seier over Japan. Europas lederskap vurderte i 1904 hvit hudfarge, og monarkenes personlige karakter, som helt essensielle ingredienser i alle militære triumfer. Riktignok antydet Winston Spencer Churhill iblandt at kanskje overlegen våpenteknikk også hadde litt betydning for de positive kampresultatene; men han ble jo sett på som litt av en orginal, og det var nok bare brandyen som talte.

Tenkte eliten.

31.Mars 1904 fikk russernes moral ett mer reèlt tilbakeslag. Under et rekogniseringstokt blir destroyeren Strashny skadet i kamp, og to slagskip blir sendt den til støtte. Destroyeren blir senket før hjelpen når fram, og slagskipene blir så lokket inn i ett minefelt japanerne har lagt. Petropavlovsk synker og Pobieda trenger langvarige reparasjoner. Med 2 slagskip mindre kan Russland foreløpig ikke utfordre Japans slagflåte til ett avgjørende sjøslag.

Heller ikke på landjorda ga krigen russerne noen grunn til begeistring. Japanernes vilje og evne til å ta store egne tap for å nå sine mål forbløffet den russiske krigsledelsen. En stadig strøm av japanske forsterkninger ble satt i land på det asiatiske fastlandet. Russlands vernepliktige soldater var snart i undertall.

Russerne hadde dessuten forventet å møte motstandere med dårlig disiplin og trening. Nå møtte de istedet godt utstyrte tropper, trent av prøysiske leiesoldater, med samuraifilosofi.

2.Mai ble de japanske admiraler overmodige. Slagflåten fikk ordre om å «utslette fienden i hans havn». I det påfølgende modige og risikable angrepet mistet Japan mange skip til de defensive minefeltene. Russernes landbaserte artilleri fyrte også løs, som alltid, på fiendtlige skip som kom innen rekkevidde.

Da japanerne trakk seg tilbake hadde de ikke fått senket ett eneste russisk skip. Selv hadde de mistet slagskipene Hatsuse og Yashima. Krysserne Ioshino og Takasago lå også på havets bunn, sammen med en destroyer og noen mindre kanonbåter.

På landjorda gikk det derimot Japans vei. Sakte men sikkert ble den russiske hæren presset bakover mot Port Arthur. Snart var basen under beleiring også fra land, og de første slengskuddene fra feltartilleri begynte å lande i havneområdet. Stillehavsflåten svarte imidlertid kontant med skipskanonene. De japanske angrepsbølgene ble drevet tilbake fra Port Arthur gang på gang.

Raiding:

Russland hadde en god dag 15.Juni 1904. Panserkrysserne Rurik, Rossiya og Gromoboi var bygget spesielt i den hensikt å true fiendens forsyningslinjer med langdistanseraiding. Denne dagen hadde trekløveret sitt mest vellykkede tokt. Tidlig om morgenen kommer de over en japansk konvoi og tar opp jakten. Izumu Maru går ned med sin last kl.9.00. Gromoboi krediteres senkingen. Kl.10.00 torpederes Sadu Maru av Rurik som fortsetter forfølgelsen av konvoien sikker på at skipet vil synke. Det gjenstridige lasteskipet klarer imidlertid å seile hjem til egen havn. Gromoboi senker til slutt Hitachi Maru med 18 beleiringshaubitsere og en infanteribataljon ombord. Dette raidet utsetter utvilsomt ett nederlag ved Port Arthur. Feltartilleri alene kunne nemlig ikke true den russiske stillehavsflåten.

En liten digresjon:

For å forklare videre hendelser, uten å avskrive datidens militære lederskap som inkompetente, vil jeg si noen ord om den teknologiske utviklingen rundt År 1900. Man hadde trådløs telegraf ombord i skip. Dette var ikke som våre dagers radiokommunikasjon. Telegrafen hadde kort rekkevidde, og var notorisk upålitelig. Meldinger ble sendt i morse, og ble tolket av en telegrafist. Telegrafisten gikk så til kapteinen med meldingen han hadde mottat. Alt tok sin tid.
Mye av den hurtige kommunikasjonen krigsskip i mellom foregikk fortsatt med flagg og morselamper.

Kanonene ombord i skipene var omtrent like gode som i dag men, som med signaliseringen, så var ildledningen omtrent den samme som den hadde vært i alle verdens mariner siden den tid da Lord Nelson kjempet i sine seilskuter. Kanonmannskapene skjøt etter gefühlen uten noen sentral ildledning, som først kom i bruk mye senere.

Mange operative skip hadde fortsatt sine kanoner i sideluker. I beste Sortebillstil; selv om nye skip alltid ble bygget med kanoner i tårn og kasematter. Kanonene var videre relativt tallrike og små. Så selv om krigsskipene visuelt og teknisk ikke var så ulike de moderne krigsskip, så var fortsatt mye ombord akkurat slik som det var i seilskutetiden. Lord Nelson ville kjent seg hjemme.

Japanerne hadde faktisk mottat en hårdott (post mortem) av Lord Nelson Himself, og delte Storbritannias filosofi om å vektlegge øvelse i godt sjømannskap. Alle andre mariner enn de to hadde den tidstypiske innstillingen til sjømilitær personalpolitikk: man sopte sammen noen rabbagaster når man eventuelt trengte dem, og sendte så flåten iveg. Storbritannias militærfilosofi skulle triumfere til slutt.

Slaget i Gulehavet:

Russerne hadde ikke til hensikt å vente i havn til japanerne fikk nytt beleiringsskyts brakt til Port Arthur. Man ønsket nå å bryte blokkaden og få større trygghet for skipene i Vladivostok. 28.Juli ledet flaggskipet Tsessarevitch stillehavsflåten ut mot åpent hav.

Japanerne sperret først returen til Port Arthur for de russiske skipene, men da de innså at russerne ikke hadde tenkt å returnere til basen, tok japanerne opp forfølgelsen. Japan hadde lenge ønsket seg et avgjørende sjøslag.
Stillehavsflåten ble innhentet av japanerne i ett havområde som den gangen ble kalt Gulehavet. De to flåtestyrkene seilte i to paralelle linjer av skip.

Under skuddvekslingen som fulgte ble hvert eneste skip på begge sider truffet gjentatte ganger.
En salve fikk likevel større betydning enn alle de andre.
Flaggskipet til stillehavsflåten mottok en tung salve rett i broen. Granatene drepte samtlige offiserer der. Av sjefsadmiralen himself var der kun ett bein tilbake.

(Beinet ble senere gravlagt med stor høytidelighet under en gresk-ortodoks seremoni)

Skipslederskapet ble utslettet akkurat i det flaggskipet gjorde en vending. Ettersom ingen nye ordre kom – naturlig nok ledelsens, allmenntilstand tatt i betraktning – fortsatte flaggskipet svingen sin mot venstre. De andre skipene fulgte flaggskipet.

Naturligvis tok russerne tegningen til hva som hadde skjedd da flaggskipet tok en U-sving, og fortsatte seilasen rundt i ring, men da var imidlertid formasjonen deres allerede brutt opp i individuelt manøvrerende skip.

Japan mistet ingen skip i slaget. Også de fleste Russiske skipene unnslipper tilbake til Port Arthur. Men slaget blir en solid seier for Japans marine.

Det russiske flaggskipet sammen med 3 destroyere tar seg fram til den tyske enklaven Tsing Tau i Kina. Der blir de 4 skipene internert i henhold til datidens internasjonale regelverk for nøytralitet. Krysseren Askold blir internert i Shanghai, og krysseren Diana blir internert i franske Saigon. Destroyeren Burny grunnstøtes ved Shantunghalvøya, og krysseren Novik grunnstøtes faktisk i selveste Japan, etter en lang kamp.

Ulsan:

Krysserstyrken i Vladivostok har vært aktiv under krigen. 1.August lykkes det japanerne å finne russerne ved Ulsan. Japanerne har 6 kryssere, mot russernes Rossiya, Rurik og Gromoboi.

Under slaget som følger senkes Rurik mens de to andre russiske skipene såvidt unnslipper med store skader. Japan får også store skader, særlig på krysseren Ivate.
Fra nå av dominerer Japan havet totalt under resten av stillehavskrigen. Russland kan ikke lenger true forsyningslinjene til fienden effektivt.

Russiske planer:

Admiralene i St. Petersburg har imens jobbet natt og dag med å planlegge en overraskelse til Japan. Planene omfatter betydelige maritime forsterkinger fra Østersjøen. Etter å ha blitt avvist i Storbritannia, Japans allierte, har Tsaren fått kjøpe kull i Tyskland. En storstilet hyring av sjøfolk er iverksatt. Gamle skip repareres. Man plukker kanoner fra kystartilleriet og plasserer dem på sivile skip. Man har fem nye slagskip under bygging. Disse fem slagskipene er forbedrede versjoner av franskbyggede Tsessarevitch som er internert. De kalles Borodino-klassen. Ettersom situasjonen rundt Port Arthur blir progressivt uholdbar, ser man seg imidlertid ikke å ha tid til å vente på at det femte skipet skal bli ferdig.

2.Oktober 1904 sender Russland den baltiske flåten mot Asia. Armadaen kalles den 2. Stillehavsflåten, og består av nesten alt som kan seile i åpen sjø fra nordområdene. Russland kan neppe ha følt seg mye truet av Scandinavia. Fra Svartehavet (Tyrkia) sendes ingen skip.

Den lange reisen:

Knapt hadde reisen startet før den 2. Stillehavsflåten bombarderte noen  britiske fiskebåter, i den tro at det var japanske torpedobåter. Denne diplomatiske skandalen førte dog ikke til krig med Storbritannia, siden Russland tilbød fiskerne klekkelige erstatninger og beklaget episoden. Men Russlands søknad om å få bruke Suezkanalen ble ikke akkurat styrket av opptrinnet. Flåten seiler så rundt Kapp Horn og samler seg på franske Madagaskar. Her forbereder russerne seg, og klargjør for siste etappe etter beste evne. Alt sammen mens negative nyheter fra Asia tikker inn på telegrafen jamt og titt.

Madagaskar:

22.November blir slagskipet Poltava truffet i magasinet av japansk beleiringsartilleri og eksploderer i Port Arthur. Fire dager senere senkes også amerikanskproduserte Retvizan av beleiringhaubitserne. Slagskipet var – som en digresjon – oppkalt etter svenske Rättvisan. Et slagskip som Russland kapret i fra Sverige i hina hårda dar.

På kort tid senkes så slagskipene Pobiedea og Peresvyet, samt krysserne Pallada og Bayan. Alle senkes av landbasert artilleri. Det blir stadig mindre igjen av den 1. Stillehavsflåten å redde. Med stadig mindre og mindre hjelp fra skipskanonene blir det dessuten verre for hæren å slå tilbake de stadige angrepsbølgene til lands.

Slagskipet Sevastopol er til slutt det eneste slagskipet som fortsatt flyter. Skipet får has på noen japanske mineleggere, men dette er en fattig trøst. Den 1. Stillehavsflåten er historie.
20.Desember stormer Japan Port Arthur, og basen rennes ned av infanteri. Skipene i havna kjemper til de går ned, eller til de går tomme for ammunisjon, og mange skip senkes til slutt av sitt eget mannskap for ikke å falle i fiendens hender. Noen mindre fartøy unnslipper til nøytrale havner, men ødeleggelsen er nesten total. Sevastopol er et av de siste skipene som synker.

På dette tidspunktet tar mange russiske admiraler til orde for å sende den 2. Stillehavsflåten hjem igjen til Tallin og St. Petersburg. Der er jo ikke noe igjen å redde av flåte nr.1. Men de russiske lederne har malt seg selv inn i et hjørne.

Over lang tid har land og folk blitt fòret med rasistisk propaganda. Den 2. Stillehavsflåten har blitt tildelt rollen som Japans Nemesis og den kvite manns redning. Ordet fanger. Flåten kan nå ikke returnere uten at det fremstår som feighet og svik.

Russland sender derfor enda noen skip til Madagaskar, og satser alt på ett kort. Flåtestyrken skal bryte forsyninglinjene til Japan og bidra til at krigen vinnes.
16.Mars 1905 kaster russerne loss fra Madagaskar.

Van Fong Bay:

Fransk Indo-Kina blir siste landkjenning for armadaen. Siste etappe skal gå non-stop til Vladivostok. De japanske admiralene antar med rette at flåten neppe vil seile på utsiden av Japan, og forbereder seg på å stanse russerne i Tushimastredet mellom Japan og Korea. Likevel setter Japan hjelpekryssere til å patruljere alle tenkelige ruter for FI. Japan bruker mange hjelpekryssere både til rekognisering i forkant av slaget, og til livredning i etterkant. Japan unngår å bruke hjelpekryssere i kamp.

14.Mai legger Russerne fra kai og seiler mot Vladivostok. På dette tidspunktet er hverken skip eller mannskaper i toppform etter den lange og langsomme seilasen gjennom tropiske farvann. Skrogene er overgrodd med marin vekst, og maskinene kunne treng en overhaling. Dette gjør at toppfarten på ett russisk skip er nedsatt i forhold til ett tilsvarende japansk skip. Russiske admiraler vet selvsagt dette. Men satser på at overlegen ildkraft skal annulère denne ulempen. På militær kaudervelsk kan vi nok si at japanerne innehadde den taktiske fleksibilitet.

Sjømannskapet i den 2. Stillehavsflåten var også av variabel kvalitet. Særlig de sivile skipene hadde en stor andel gaster uten noen tidligere erfaring til sjøs. Mange iblandt mannskapene var også pensjonerte sjøulker, som ble vervet for å lære opp de uerfarne i grunnleggende sjømannskap underveis. Russland velger, av nevnte årsak, en enkel taktikk og formasjon, som ikke krever avanserte manøvere til havs.

Preludium:

Russernes armada la seg i tre paralelle kolonner.
I midten seilte en kolonne med 6 bevæpnede transportskip.
Transportkolonnen hadde krysserne Zhemsthug og Izumrud i front som speidere, og ble ledet av hjelpekrysseren Ural. Bak transportskipene fulgte 9 destroyere og 6 kryssere. Denne baktroppen skulle følge transportflåten og beskytte denne.

Transportflåten hadde stående ordre om å seile strake veien til Vladivostok uavhengig av eventuelle kamper.
Til å møte Japanernes slagflåte har admiralene satt av de sterkeste skipene med de beste mannskapene. Disse skal manøvrere uavhengig av transportflåten om det trengs. Man har delt dem inn i tre slagdivisjoner.

Høyre kolonne består av de 4 nye slagskipene av Borodinoklassen.
Ledet av flaggskipet Kniaz Suvarov.

Venstre kolonne har slagskipet Oslyabia i front; et nytt skip, og det kraftigst bevæpnede i armadaen. Slagskipene Sissoy Velikiy og Navarin og panserkrysseren Admiral Nakhimov følger.
Venstre kolonne har også en tredje slagdivisjon ledet av det gamle kystslagskipet Imperator Nikolai I. Denne tredje divisjonen har videre 3 panserskip med fra Østersjøen.
Ett stykke bak formasjonen seiler to ubevæpnede hospitalskip.

Mot denne armadaen disponerer Japan 4 slagskip, 8 kryssere, 21 destroyere og 60 torpedobåter. Man har grundig etterretning om russernes formasjon. Japanerne bestemmer seg for å angripe armadaen fra venstre. Eller fra babord, som vi gjerne sier, når vi vil gi en tekst en maritim klang; aye.

Japan holder i reserve sine destroyere og torpedobåter.
Flaggskipet Mikasa seiler først i en enkel kolonne med slagskip og kryssere.
Slagskipene Shikishima, Fuji og Asahi deltar også i slaget.

Grande Finale:

Sporadiske og udramatiske skuddvekslinger forekommer fra den tidlige morgen 27.Mai.
Begge marinenes kapteiner har fått ordre om å spare ammo til selve slaget, men man klarer ikke å stå imot fristelsen til å sende i veg ett og annet langskudd.
Når klokka nermer seg to om ettermiddagen, er det imidlertid klart for alle at det er duket for det store slaget. Russerne observerer den japanske kolonnen på babord side, og de fire slagskipene på andre siden av transportkonvoien øker farten. De fire Borodino-skipene legger seg litt foran transportskipene, og får klar skuddbane mot japanerne.

Og slik var formasjonene da slaget begynte.

Nøyaktig kl.14.08 åpner russerne ild på 8000 meters hold.
Japanerne venter med å besvare ilden i to minutter, til avstanden er redusert til 6000 meter.
En intens skuddveksling begynner så, mens fiendene seiler side om side.
Skuddvekslingen fortsetter mens japanerne deler sin kolonne opp i flere mindre formasjoner.
Japanerne seiler snart bokstavelig talt i runder rundt russerne.

Som et langsomt vogntog beveget transportkonvoien seg fremover, mens de tre russiske slagdivisjonene, i henhold til planene, begynner å manøvrere uavhengig mot japanernes slagskip.

20 minutter ut i slaget har Oslyabia fått hardest medfart på russisk side. Skipet fikk den tvilsomme æren av å være målskive for de aller fleste japanske skipene, og både Oslyabia og Navarin kjemper mot branner ombord. Flaggskipet Kniaz Suvarov og slagskipet Imperator Alexander III har dessuten midlertidig måttet trekke seg ut av formasjonen.

Japans slagskip  Asahi har også måttet trekke seg ut av formasjonen, og Mikasa er alvorlig skadet. Men det Japanske flaggskipet er kampdyktig, og fortsatt i ledelsen for sin flåte. Etterhvert trekker japanerne, grunnet skader, også krysseren Kasagi ut av slaget.

Etter nøyaktig en times kamp synker Oslyabia med dekket helt tilsølt av blod. Brannskadde lik og sårede gaster ligger overalt i det slagskipet går ned. Sissoy Velikiy – som deretter overtar ledelsen midlertidig – får deretter gjennomgå så kraftig at også dette skipet må forlate formasjonen.

Japanerne må trekke krysseren Takachiko ut av formasjonen kl15.40. I den anledning nytter Japan høvet til å ta en pause i kamphandlingene for å omgruppere seg.
Første fase i slaget er over, med klart størst skade på Russlands flåte.

Russlands Imperator Alexander III og Sissoy Velikiy får sine skader under kontroll i denne pausen. De gjeninntar sine plasser i formasjonen. Flaggskipet må derimot klare seg selv, og Japanerne iverksetter ett angrep på det enslige skipet med sine destroyere og torpedobåter.
Kniaz Suvarov holder seg likevel flytende under første angrepsbølge.

Kl.16.00 seiler Japan inn på en paralell kurs igjen. En ny skuddveksling begynner.

Kronologiske hendelser:

Kl.16.15: Imperator Alexander III forlater formasjonen.
Kl.16.20: Transportskipet Anadyr synker.
Kl.16.40: Transportskipet Rus synker. Borodino forlater formasjonen.
Kl.16.45: Kniaz Suvarov torpederes i en andre angrepsbølge.
Kl.17.00: Krysseren Naniwa (Japan) forlater formasjonen.
Kl.17.50: Hjelpekrysseren Ural synker.
Kl.19.10: Transportskipet Kamchatka synker.
Kl.19.20: Skumring. Japan trekker sine slagskip og kryssere tilbake.

Omlag samtidig som annen fase i slaget avsluttes, lykkes de japanske destroyere og torpedobåter i å få senket Kniaz Suvarov, med tre torpedotreff i en tredje angrepsbølge.
På slutten hadde slagskipet bare en eneste fungerende kanon igjen. Japanerne, med sin karakteristiske sans for svulstige og heroiske handlinger, føler aktelse for mannskapet ved den siste lille kanonen på akterdekket. Dette til tross for at russerne prøver å drepe dem.

Kl.19.28 antenner en av brannene ombord på Imperator Alexander III ett ammunisjonsmagasin. Skipet eksploderer. Like etter snur Borodino kjølen mot himmelen, og forsvinner i havet. 4 av 8 Russiske slagskip er tapt for alltid.

Både Orel og Imperator Nikolai I har bare en 305mm kanon i funksjon hver, pluss noe mindre skyts.

Navarin og Sissoy Velikiy har derimot klart seg relavivt godt p.g.a. de to skipenes ekstremt tykke panser, selv om skipene var blandt de eldste i armadaen; faktisk er disse to skipene undervurderte i sin samtid.
Ikke ett Russisk skip er uskadd i formasjonen. Alle panserskipene, krysserne og destroyerne er likevel fortsatt operative. 3 transportskip har også klart seg gjennom dagen.
Japanerne klargjør nå for et massivt nattangrep med sine tallrike destroyere og torpedobåter.

Slagets tredje fase starter kl.20.15 og varer til kl.23.00.
Japanerne angriper fra alle kanter.
Både kanoner, torpedoer, maskingevær og håndvåpen blir brukt.

De japanske torpedoene fyres av så tett at russernes formasjon går i oppløsning i mørket under forsøket på å unngå dem. Sissoy Velikiy, Admiral Nakhimov, og Vladimir Monomakh blir alle sammen truffet av torpedoer.

Japan får senket 3 av sine torpedobåter, og gjordt kampudyktige endel flere. Noen japanske destroyere blir også satt ut av spill, men ingen av disse synker.

Omlag to timer uti det nye døgnet oppdager så japanerne Navarin på vei til Vladivostok alene, og i et siste angrep, med både torpedoer og miner, lykkes japanerne med å få inn flere treff. Kun tre av mannskapet ombord i Navarin slipper fra slaget med livet i behold; skipet synker raskt.

Postludium:

Siste fase i slaget bærer ikke preg av annet enn tilintetgjørelse av restene fra armadaen.
Kl.8.00 innhentes veteran-krysseren Dmitri Donskoi og destroyeren Byedovi.
Veteranen blir senket med flagget til topps, hvor så destroyeren overgir seg.

Panserskipet Admiral Oushakov treffer samtidig på Japans slagflåte et annet sted.
Panserskipet svarer på oppfordringen om å overgi seg med kanonsalver.
Siden Asahi nå er tilbake i formasjonen, utfordrer panserskipet 4 japanske slagskip samtidig.
Etter en times svært ujevn duell er panserskipet skutt i filler.

Kl.9.00 oppdager japanerne krysseren Svietlana og destroyeren Buistry.
En del av den japanske styrken tar opp forfølgelsen på de to skipene, mens hovedstyrken fortsetter letingen etter russernes siste slagskip.

Kl.10.00 synker panserkrysseren Admiral Nakhimov av skadene etter nattens torpedering.
Like etter synker krysseren Vladimir Monomakh av tilsvarende skader.
Transportskipet Iltis synker også.

Russlands hovedstyrke finnes og innhentes kl.10.30.
Admiral Nebogatov har nå øverste kommando over restene av armadaen.
Admiralen vurderer oddsene, som er elendige, og tar en modig beslutning.
Admiralen stryker flagget: Han overgir skipene.

I sin tale til de overlevende gastene vektlegger Nebogatov at ansvaret for overgivelsen er hans, og hans alene. Han oppfordrer de overlevende til å delta i gjenoppbyggingen av en ny russisk marine, og holder seg for god til å legge skylden for nederlaget over på sine underordnede; en god leder.

Slagskipene Orel og Imperator Nikolai I overgis sammen med panserskipene General Admiral Apraksin og Admiral Seniavin. Japanerne setter av noen skip til å administrere overgivelsen, og sender resten videre ut for å søke etter flere rester av armadaen.

Kl.11.00 gir kaptein og mannskap på Sissoy Velikiy opp forsøket på å få kontroll over skipet.
Man går i livbåtene, man åpner bunnventilene, og russernes siste slagskip synker like etterpå.

Samtidig synker Svietlana ved Chyukpyong Bay etter en lang forfølgelse, og noen mil lenger nord for bukta, en time senere, blir destroyeren Buistry senket.
Destroyeren Gromky blir oppsporet kl.11.30 og forfølges til 12.45.
Og når Gromky omsider synker, så  er alle kamphandlingene over.

Slaget slutter omlag ett døgn etter at det begynte.

I Russland venter man i spenning på nyheter fra slaget.
Når nyhetene kommer, gir de ingen grunn til entusiasme.

Transportskipene Korea og Svir blir internert i Shanghai sammen med de destroyerne som fortsatt kan flyte.
Krysseren Izumrud klarer ikke å nå kai. Skipet settes på grunn i Vladimir Bay.

Krysserne Zhemsthug, Oleg og Aurora interneres i Manilla.
Kun krysseren Almaz og destroyeren Bravy seiler til sist inn på havna i Vladivostok.
Russerne tror nesten ikke det som fortelles er sant.
Nederlaget er totalt.

Japanerne selv er også overrasket over den knusende seieren.
Seieren må utvilsomt skyldes medvirkning fra åndene til deres keiserlige forfedre.

Tenker japanerne.

Admiral Togo godtar aller nådigst og ydmykt at han fra nå av blir sammenliknet med selveste Lord Nelson.
Men at han skulle være i nærheten av å være en like stor sjøkriger som den legendariske Admiral Yi Sun-shin, nei, det vil han slett ikke høre tale om.

En plass får grensa gå. Man bør ikke bli stormannsgal.

Tenker Admiral Togo.

Russlands marine er nesten utslettet, og uten engang teoretiske håp om å vinne krigen, så må Russlands lederskap omsider innse virkeligheten og sette seg til forhandlingsbordet.
Amerikanerne, som på denne tiden ikke hadde noe anstrengt forhold til Russland, forhandler så frem en fredsavtale mellom de to partene. Japan oppnår det meste av det de ville med krigen.

Japan får overhøyhet over Korea. Landet annekteres i 1910. Da er en stolt og selvstendig nasjon strøket fra verdenskartet. Hva Koreanerne syntes om dette, spurte ingen om.
Russland står tilbake som en marginalisert stillehavsmakt.

Russerne var, og er, et tålmodig folk.
Nå hadde de imidlertid fått mer enn de kunne tåle av vanstyre og ydmykelse.
Lederskapet prøvde jo tradisjonen tro å legge skylden for alt det som var ille på jødene, men denne gangen fungerte ikke dette trikset.
Stillehavskrigen satte i gang nettopp det som den var ment å forebygge: Revolusjon og opprør i Russland.

Folkets opprør ble til slutt knust og kuet av makt og myndighet, men tilliten mellom folk og elite i Russland kunne knappest bli lavere enn det den var, da røyken endelig hadde lagt seg, og blodet hadde blitt spylt bort i fra gatene.
Tilliten var på ingen måte bygget opp igjen da The Great War startet noen år senere.

Russland var alvorlig svekket før den store styrkeprøven i Europa.
Folket i Russland var desillusjonerte og krigstrette allerede før WWI.
Lederskapet i Russland mente på sin side at man lett kunne bygge seg opp igjen til gammel styrke, når man bare tok tiden til hjelp. Problemet deres var bare at et selvbevisst Tyskland slett ikke hadde tenkt å la sine motstandere i stormaktspolitikken denne tiden som de trengte.

At folkets tillit og respekt kunne ha noen verdi, what-so-ever, var for Russlands adel og elite en absurd tanke.
Og sånn var det vel kanskje ikke bare hos eliten i Russland?

Og kanskje ikke bare før i tiden heller?


Kategorier

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: