Publisert av: hirugua | februar 11, 2008

EUROPAKRIGEN 6. KAPITTEL

1918: Grande Finale

Den nydannede Sovjetunionen, som innebar noe helt nytt i verdenshistorien, var ikke velsignet med godt lederskap.

Mange av lederne hadde nok potensiale i seg til å kunne blitt gode ledere, men de hadde alle det til felles at de manglet det erfaringsgrunnlaget som trengs til å kunne takle utenrikspolitikken generelt, og krigføringen spesielt. Sovjetunionen forsøkte i  tiden etter statskuppet til Lenin seg på tøft spill mot Tyskland, med dårlige kort. Og bløffen mislykkes til slutt katastrofalt for Sovjetunionen, i det Tyskland mister tålmodigheten med den manglende framgangen i forhandlingene.

17. Februar 1918 iverksetter Tyskland en ny offensiv mot Sovjetunionen, og påfører den røde armè ett nederlag så ydmykende og totalt at de sovjetiske forhandlere får ordre om å underskrive hva som helst for å få en våpenhvile. De samme soldatene som ikke ønsket å krige for Tsarveldet, ønsker nå med all mulig tydelighet heller ikke å dra ut i krigen for Lenin og hans lære. Denne lærdommen blir bitter for Sovjetunionen, og årsaken til sovjetregimets brennende hat mot sine egne væpnede styrker, kan utmerket godt ha sin bakgrunn i dette landetapet.

Sovjetunionen mister 750 000 kvadratkilometer land, og 4 millioner soldater. Mange avdelinger overgir seg uten kamp til Tyskland. 1/4 av Sovjetunionens sivile befolkning kommer også under tysk kontroll, og Tyskland er ikke seine med å få disse folkemassene sysselsatt til sin egen fordel i krigen. Man hører ikke mer til Sovjetunionen i denne krigen.  Den etterhvert så mektige kjempen, er på dette tidspunktet i historien slått helt ut av storpolitikken.

Tyskland har likevel sine problemer, om østfronten ble stille. Vestmaktene presser stadig på, og den beryktede tyske disiplinen er tøyet ut til bristepunktet. Tysk desertering er blitt en utfordring, og det konstante presset fra vest gir omsider vestmaktene det militære gjennombruddet de hele tiden har ventet på.

8. August blir den tyske hærens «svarte dag», og lederskapet til Tyskland innser for føste gang at nederlaget er uunngåelig. Alle deres brune drømmerier har ført landet inn i avgrunnen, og de innser det motvillig selv. En overføring av makten til sivile myndigheter blir iverksatt, alt for seint selvsagt, i håp om at dette vil gjøre vestmaktene mindre uforsonlige i de eventuelle kommende fredsforhandlinger.

Krigen går likevel sin gang, og 28. Oktober gjør Tysklands marine mytteri. Mannskapene ombord nekter å la skipene forlate sin trygge havn for en tapt sak. To dager senere ber Tyrkia, eller det Ottomanske riket som Tyrkia ble kalt den gangen, om en våpenhvile med vestmaktene. Våpenhvilen blir inngått, og Tyrkia deltar ikke lenger i krigen.

11. November , klokka 11, slutter krigen. Tyskland og resten av sentralmaktene overgir seg betingelsesløst.

Det Europa som stod tilbake i kruttrøyken og likstanken, var fra nå av forandret for alltid.

***************************************************************************** 

Har en vakker og sterk hyllest til naturen noe å gjøre med all denne drepingen?

Egentlig ikke…

***************************************************************************** 

Advertisements

Kategorier

%d bloggers like this: