Publisert av: hirugua | februar 18, 2008

EUROPAKRIGEN 7. KAPITTEL

1918: Sentralmaktenes Sammenbrudd

Etter våpenhvilen 11.11 kl.11 bryter sentralmaktene sammen en etter en. Sentralmaktenes respektive imperier er mest basert på militærmakt, og ingen av imperiene har mye moralsk autoritet blandt undersåttene til  hjelp, når makten svikter dem.

Ungarn erklærer seg uavhengige av Østerrike, i håp om å få slippe lettere unna de seirende maktenes vrede, mens Østerrike selv erklærer seg som en republikk i den samme hensikt.

Serbia blir ledende innen det nydannede Jugoslavia.

Tjekkoslovakia erklærer seg også som selvstendige, og Romania sikrer seg nye landområder.

Til slutt er der ikke mye igjen av det engang så mektige Østerrikiske imperiet. I 1918 slår Østerrike følge med Spania på veien til The Has Beens i verdenshistorien, og østerrikerne vil aldri mer bli ett mektig folk.

Polen erklærer seg som en uavhengig stat, og kommer i konflikt med både Sovjetunionen og Tyskland på en gang. Ingen av de to nasjonene er imidlertid i posisjon til å kunne tukte Polen. Polen tukter tvert imot Tyskland og Sovjetunionen.

Latvia erklærer seg også uavhengige av Sovjetunionen, og får faktisk være i fred. Estland blir imidlertid invadert av den røde armè, når Estland gjør det samme.

På dette tidspunktet i historien kan vi si at den såkalte første verdenskrigen er over, og snart skal seierherrene fordele sitt krigsbytte. Denne krigen, The Great War, var slik jeg ser det en ren mellom-europeisk maktkamp. Jeg vet at kampene foregikk på mange slagmarker, over hele verden, men jeg kan ikke fri meg ifra dette spørsmålet: angikk egentlig denne krigen i særlig grad hele verden? Personlig tror jeg ikke det, men for folk i Europa var krigen skrekkelig og omveltende.

Arbeiderklassen i Europa var lykkelige over det å bare få være i live fortsatt. Man trodde på en langvarig verdensfred, og at denne krigen hadde gjordt ende på framtidige kriger.

De skulle bare ha visst.

Stakkars mennesker…

Advertisements

Kategorier

%d bloggers like this: