Publisert av: hirugua | mars 10, 2008

1917 – 1920: SUPERPANDEMI

Den såkalte Spanskesjuka var en i utgangspunktet ordinær influensasmitte, som rammet Europa på det verst tenkelige tidspunktet: Midt under en storkrig. 

Sykdommen startet relativt forsiktig i 1917 og blusset opp for alvor i 1918 – under krigens blokkade og sensur og strenge rasjonering. Mange av de allerede avmagrede og utmattede menneskene i Europas sivile samfunn døde som en følge av disse påkjenningene. En kombinasjon av uheldige faktorer førte til at dødstallene etterhvert fikk apokalyptiske dimensjoner, og bølger av influensa hjemsøkte Europa helt fram til 1920.

Spanskesjuka er ett misvisende navn på pandemien, men navnet har blitt sittende som klort fast i historiebøkene. Ettersom Spania ikke deltok i Europas store krig, hadde nasjonen en relativt mild sensurpolitikk i forhold til ytringsfriheten. Dette skapte ett inntrykk i media av at det helst var i Spania sykdommen tok liv, men dette er temmelig fjernt fra virkeligheten.

Under normale omstendigheter rammer influensaepidemier de eldre hardest, da eldre mennesker gjerne har en lavere somatisk allmenntilstand enn de yngre. Krigen hadde imidlertid snudd oppned på dette. Nå var de unge preget av rasjoneringenes sult og svekkelse. Faktisk hadde de eldre en fordel i kampen for å overleve influensaen: De hadde en viss immunitet opparbeidet gjennom liknende influensaer fra tidligere i livet. Demografisk slo pandemien ekstremt uheldig ut for Europa, og krigen i seg selv hadde selvsagt også gjordt sitt for å utslette ungdommen.

Denne tidens samfunn var preget av ett sterkt familiesamhold, noe som utvilsomt var innbyggerne i Europa til hjelp i den daglige overlevelseskampen. Dugnadsviljen var stor blandt allmuen, og viljen til selvoppofrelser i helsevesenet kan man bare ta av seg hatten for i dyp respekt. Man kjempet så godt man kunne for at hjulene i samfunnet skulle fortsette å gå rundt, all døden og elendigheten til tross. Man hadde også under superpandemien noen av de beste vitenskapsmennene verden noengang har hatt. Ofte tenker jeg at det er flere slike forskere vi trenger i vår tid, ikke nettverkshorer og plagiatorer. 

Ville disse vitenskapsmennene beseiret HIV om de levde og arbeidet blandt oss mennesker i dag? Jeg tror det. De brant for faget sitt, og ønsket oppriktig å utrydde alle sykdommer. Aldri skùlte de til legemiddelindustriens økonomiske interesser under sin forskergjerning.

Hvor mange mennesker fikk så pandemien egentlig tatt livet av til slutt? Derom strides de lærde (og jeg er ingen lærd) men tallene varierer fra 20 millioner døde, og helt opp til 100 millioner døde. Dersom det høyeste anslaget er riktig, så drepte pandemien mer mennesker enn byllepesten, selveste Svartedaûden, som anslagsvis drepte 75 millioner.

Selv om vi legger det laveste anslaget til grunn, stiller Spanskesjuka den store krigen i skyggen som menneskedreper.

Det er noe ukarismatisk og nidtrist med det å dø av sykdom, og det føltes nok for mange mer glamorøst å miste sitt liv i kampen for sitt land på slagmarken, enn det opplevdes å skulle dø i feber på sotteseng. Fortrenging hadde stor folkelig utbredelse, og jeg finner det ikke så underlig at mange folk drakk og feiret livet som om hver dag skulle være den siste.

Som vestlendingen sier: E`det løye me drikke?

    

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: