Publisert av: hirugua | august 5, 2008

LATVIA OG SELVSTENDIGHETEN 1918 – 1920

Frigjøringskrigen i Latvia ble sammensatt av en rekke separate militære konflikter i Latvia mellom 5. Desember 1918 etter at republikken Latvia proklamerer sin selvstendighet; og fram til underskrivingen av fredstraktaten i Riga mellom den nye republikken Latvia og Sovjetunionen 11. August 1920.

Frigjøringskrigen involverte Latvia, hvor den provisoriske regjeringen ble støttet av Estland, Polen, og de vestlige allierte, særlig  Storbritannia; mot Sovjetunionen og bolshevikenes kortlevde Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk.

Tyskland og Det  Baltiske Hertugdømmet la dessuten til et nytt nivå av intriger i spillet; da først som allierte med de nasjonalistiske og vestlige styrkene, men det såkalte «hertugdømmet» manøvrerer siden mest for å oppnå total tysk dominans i Latvia.

Til slutt ble disse spenningene antent, etter ett tysk kupp mot den latviske regjeringen, og dette førte til åpen krig.

Tyskerne var deretter mye mer interessert i å eliminere latviske nasjonalister, enn i det å bekjempe bolsheviker.

Enkelte episoder under den latviske frigjøringskrigen er videre også vurdert av polske historikere til å være en del av den polsk-sovjetiske krigen.

1918

11. November: Det tyske riket og trippelententen underskriver en våpenhvile som markerer slutten på den første verdenskrigen; og Sovjetunionen lanserer straks ett angrep på de tyske militærstyrkene som fortsatt står i Latvia. Storbritannia anerkjenner de facto uavhengigheten til Latvia.
17. November: Den første lovgivende institusjonen i Latvia, Folkerådet, og den provisoriske nasjonalistregjeringen er etablert. Jānis Čakste blir leder av Folkerådet, mens Kārlis Ulmanis blir statsminister.
18. November: Republikken Latvia proklameres av nasjonalistregjeringen i Riga.
1. Desember: Den Røde Armè invaderer Latvia.
4. Desember: Regjeringen i Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk dannes i Sovjetunionen.

LSPR

Den Latviske Sosialistiske Sovjet-republikk (latvisk: Latvijas Sociālistiskā Padomju Republika, LSPR) var en svært kortlevd sosialistisk republikk som ble dannet i den latviske uavhengighetskrigens kaos.

Regjeringen til LSPR ble proklamert 17. Desember 1918 med den fulle politiske, økonomiske og militære støtte fra Vladimir Lenin og hans Bolsheviker.

Dens regjeringssjef var Pēteris Stučka.

LSPRs væpnede styrker ble raskt i stand til å ta kontrollen over det meste av territoriet i det nåværende Latvia, og de kunne raskt tvinge Kārlis Ulmanis’s provisoriske nasonalistregjering inn i en liten landlomme rundt byen Liepāja.

Stučkas regjering innførte da straks omfattende kommunistiske reformer, og mange reformer var i utgangspunktet ganske populære; som for eksempel ekspropriasjon av eiendom i fra borgerskapet.

Beslutningen om å ensidig nasjonalisere alt jordbruksland fikk likevel raskt alvorlige økonomiske konsekvenser for byene, og den rurale støtten til regimet fordampet drastisk.

Bøndene mistet nesten umiddelbart absolutt all interesse for å forsyne byene med næringsmidler på regjeringens nye vilkår, og matmangelen ble derfor påtrengende.

Ekte bønder vil nemlig alltid være sin egen herre, og de ønsker seg ikke ett liv som dreng på andres mark.

Ei heller på statens mark.

Når folk i Riga og andre byer begynte å sulte, så bidro dette til en utbredt misnøye også blant proletariatet, og LSPR-regjeringen iverksatte derfor som svar på problemet en bølge av terror mot både de rurale og de urbane områdene; og dette ble gjordt for å søke ut de påståtte anti-revolusjonære mennesker som tilsynelatende skulle være de ansvarlige for regimesvikten.

Revolusjonære tribunaler og såkalte flintenweiber («pistolkvinner») ble minneverdige komponenter i denne bølgen av rød terror.

Når Ulmanis nasjonalistregjering med støtte av tyske frikorps i løpet av våren 1919 gjorde ett motangrep, så fikk de raskt gjenvunnet det tapte territorium.

Hovedstaden Riga ble gjenerobret 22. Mai 1919, og territoriumet til LSPR ble da redusert til en del av Latgale øst i Latvia, før en endelig  okkupasjon av kombinerte latviske og polske styrker i begynnelsen av 1920 satte punktum.

1919

5. Januar: Den første væpnede enhet i Latvia, 1. Latviske Uavhengige Bataljon under kommando av Oskars Kalpaks er dannet.
31. Januar: Det meste av Latvia er under kontroll av Den Røde Armé, og den latviske regjeringen og de tyske styrker har kontrollen i Liepāja.
3. Mars: Tyske og latviske styrker starter motangrep mot sovjetiske styrker i Latvia.
6. Mars: Sjef for den latviske hæren Oskars Kalpaks faller. Han er erstattes av Jānis Balodis.
10. Mars: Saldus kommer under latvisk kontroll.
21. Mars: 1. Latviske Uavhengige Bataljon reformeres i en tysk brigade.
16. April: Tyskerne organiserer en coup d’etat i Liepāja, og den provisoriske nasjonalistregjeringen i Latvia søker deretter tilflukt ombord i dampskipet «Saratow».
22. Mai: Tyske styrker okkuperer Riga.
23. Mai: Den Latviske Brigaden marsjerer for Tyskland i Riga.
3. Juni: Tyske styrker når Cēsis.
6. Juni: Slaget ved Cēsis, mellom de tyske styrker og en felles styrke fra Estland og den resterende latviske nasjonalisthæren begynner; og kampene fortsetter inntil 3. Juli.
22. Juni: Estland og den latviske nasjoalisthæren slår de tyske styrkene ved Cēsis.
3. Juli: Våpenhvilen i Strazdumuiža er signert.

1920

1. Februar: Latvia inngår en våpenhvile med Sovjetunionen.
17. – 18. April: Valg av konstitusjonell forsamling i Latvia.
15. Juli: Latvia inngår våpenhvile også med Tyskland.
11. August: Fredstraktaten blir undertegnet av Sovjetunionen og Latvia.

Oppsummering

Vi ser at mens Estlandskrigen kan kalles for en klassisk selvstendighetskrig mot en stormakt, så er Latvias vei til selvstendigheten ett mye mer rotete kapittel; der både tysk nasjonalisme og sterke kommunistiske sympatier innad i egen befolkning er sentrale elementer.

Latvia var alltid en bastion for sosialistiske og kommunistiske tanker, uten at jeg kan si noe om årsaken til dette.

Det gamle hansalandet Estland var videre alltid den strake motsetningen, som kjempet i mot sosialismen og kommunismen med nebb og klør.

Dessverre hadde den urbane sosialismens folk i Latvia en fatalt liten forståelse for bondemannens sanne natur; og derfor oppsto også det katastrofale rurale opprøret som til sist ødela LSPR og ga nasjonalistene den legitime makten i nasjonen.

Sosialismens ødeleggende og irrasjonelle krig mot bøndene hadde nå så vidt begynt, og mye verre skulle det bli.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: