Publisert av: hirugua | september 3, 2008

LITAUEN OG DE TRE SMÅ KRIGER

Litauens tre små kriger, også kjent som Laisvės kovos på litauisk,  henviser til tre kriger der Litauen forsvarte sin uavhengighet på slutten av den såkalte første verdenskrigen: mot Sovjetunionen (Desember 1918 – August 1919), mot Tyskland og deres russiske leiesoldater (Juni 1919 – Desember 1919) og mot Polen (August 1920 – November 1920).

Småkrigene forsinket den internasjonale anerkjennelsen av det uavhengige Litauen, og hindret videre dannelse av sivile institusjoner i landet mens kampene pågikk.

Den første lovgivende forsamling besluttet å skape en hær; det ble vedtatt 23. November 1918.

Hærens utvikling og organisering gikk langsomt framover på grunn av den manglende finansiering, lite våpen, lite ammunisjon, og stor mangel på erfarne militære ledere. 20. Desember gikk Antanas Smetona og Augustinas Voldemaras til Tyskland for å be om deres hjelp. Dette kom på slutten av 1918, da Tyskland allerede hadde betalt den litauiske regjeringen krigserstatninger; og organiseringen av den nye litauiske hæren ble deretter gjennomført under ledelse av den tyske hæren. 

Mykolas Sleževičius ble den nye statsministeren i Litauen, og han dannet ett statsråd 26. Desember 1918. Sovjetunionen ble oppfattet som en overhengende trussel for den nye staten, og  statsministeren utstedte en bekjentgjørelse flere dager senere, der han inviterte frivillige litauere til å bli med i en styrke for å forsvare landet.

Litauiske frivillige som samtykket i å delta i hæren var lovet fritt jordbruksland av regjeringen, men pågangen på soldater var ikke særlig stor. Tyskland var pålagt å støtte Litauen av seiersmaktene i vest, og de første tyske frivillige avdelingene ankommer Litauen i løpet av Januar 1919, selv om noen av dem ble sendt hjem igjen fordi de var i en elendig tilstand.

Ved utgangen av Januar var 400 frivillige tyskere stasjonert i Alytus, Jonava, Kėdainiai og Kaunas. Tyskerene dannet grunnlaget for den 46. Saksiske Divisjon; som endret navn i Mars til Den Sørlige Litauiske Saksiske Frivillige Brigade. De siste av disse tyske troppene, også kjent som frikorps, ville forlate Litauen i Juli 1919.

Vi ser altså en markert forskjell på hvordan de tre baltiske landene forholder seg til utenrikspolitikken i kjølvannet etter den store krigen i Europa.

Estlands folkeflertall er nasjonalistisk og kommunistfiendtlig i fra første stund.

Latvias folkeflertall (særlig urbant) er kommunistvennlig og typiske internasjonalistisk.

Litauens folkeflertall er hverken internasjonalister eller nasjonalister, og viser videre en påfallende mangel på interesse for å oppnå nasjonal selvstendighet.

Omsider ser Litauen ett vellykket forsøk på å mønstre en frivillig styrke for å forsvare Litauens territorier, og mobilisering påbegynnes videre 5. Mars 1919 for å utvide de væpnede styrker. Mobiliseringen gjaldt for menn født mellom 1897 og 1899. På slutten av sommeren 1919 disponerer den litauiske hær cirka 8000 menn. I løpet av de slagene som etterhvert fulgte, skulle 1700 frivillige dø, mer enn 2600 bli skadet, og 800 bli savnet.

På den 13. November 1919 ga den sovjetiske regjering avkall på traktaten av Brest-Litovsk som hadde forsikret Litauen uavhengighet til da. Sovjetunionen angrep Litauen fra øst både for å hindre den nasjonale uavhengigheten, og for å spre den globale revolusjonen. Disse okkupasjonene lyktes godt for Sovjetunionen i mange stater, for eksempel i Armenia, i Aserbajdsjan, i Georgia, i Hviterussland og i Ukraina; som også hadde hatt sine korte perioder med nasjonal uavhengighet etter storkrigen. Men som nevnt falt altså mange inn under sovjetisk styre temmelig snart etter at borgerkrigen i Russland hadde blitt avsluttet. I Litauen ble okkupasjonen likevel ikke vellykket.

På den 8. Desember 1918 ble en midlertidig rød og revolusjonær regjering dannet i hovedstaden i Vilnius; bestående utelukkende av medlemmer av det kommunistiske parti i Litauen. Vincas Mickevičius-Kapsukas ble leder. Den følgende dagen erklærte denne «regjeringen» at den hadde tatt kontroll over Vilnius. Men Voldemaras’ regjering og en polsk komité hadde også erklært sin muntlige kontroll over byen samtidig.

Tyskernes styrker stod i Vilnius, men forlot så byen 31. Desember 1918. Og 5. Januar 1919 innok derfor Den Røde Armé Vilnius og avanserte videre mot vest. Lokale polske paramilitære avdelinger ledet av general Władysław Wejtko kjempet mot Den røde armé i Vilnius i fem dager, etter at den litauiske regjeringen hadde forlatt Vilnius sammen med den tyske hæren.

1. Januar 1919 gjorde dessuten lokale kommunister opprør i byen Šiauliai, om lag 200 kilometer vest av Vilnius, og kommunistene opprettet en 1000-mann sterkt regiment; så når Den Røde Arme kom til byen 15. Januar var det sovjetiske styre der allerede. 18. Januar undertegnet Sovietunionen og Tyskland en ny traktat, og avtalte der at Sovjetunionen skulle avstå i fra direkte å angripe Kaunas, som var Litauen nest største by.

Tyske frikorps ledet av Rüdiger von der Goltz ankom så Litauen, og de tok opp posisjoner langs Hrodna-Kaišiadorys-Kaunas linjen. Tyskerne bidro sterkt til at de litauiske styrker, ledet av Jonas Variakojis, lykkes i å stoppe Den Røde Armé i nærheten av Kėdainiai.

Suksessen i dette slaget løftet den litauiske hærens moral, og de sovjetiske styrken bryter sammen. Tyskerne nekter likevel å kjempe offensivt, så seieren blir ikke utnyttet til å forfølge de slagne styrkene under deres tilbaketrekning. 12. Februar angriper Bolshevikstyrker så Alytus, og kamphandlingene er i gang igjen.

Tysklands militære hjelp til Litauen er (selvsagt) motivert av nasjonal egeninteresse; tyskerne er urolige for at Sovjetunionen rykker nermere det østlige Tyskland. De tyske styrkene var aktive i Litauen til 31. Mai 1919. Særlig var deres artilleristøtte til god nytte for Litauens forsvar, og krigen mot Sovjetunionen var ellers preget av de tallrike små trefningene, mye heller enn de store slagene

12. Juni 1920 undertegner Litauen en fredstraktat med Sovjetunionen. Lenin anerkjente da Litauens uavhengighet, og Litauens rett til Vilnius-regionen. Denne traktaten ble dog ikke godkjent av Polen eller den kortlevde Kviterussiske Nasjonale Republikk.

Flere historikere har hevdet at til tross for denne formelle fredstraktaten med Sovjetunionen, så var Litauen svært nær ved å bli tatt over av lokale kommunistiske styrker som ble støttet av Lenin og bolshevikene; og at det bare var den polske seieren mot Sovietunionen i den polsk-sovjetiske krigen som egentlig sikret Litauens selvstendighet.

Bermontianerne, oppkalt etter sin leder Pavel Bermondt-Avalov og formelt kjent som Den Vest-russiske Frivillige Armè, var en blandet tysk-russisk hær; som inkluderte russiske krigsfanger frigitt av det tyske riket etter å ha lovet å kjempe mot bolshevikene i den russiske borgerkrigen, og tyske medlemmer av frikorps stasjonert i Latvia og Litauen etter at Tyskland tapte krigen.

Det offisielle målet til bermontianerhæren var å bekjempe bolshevikene sammen med Aleksandr Kolchak styrker, men dens faktiske agenda var likevel ivaretagelse av den tyske makten i territoriene som de hadde okkupert i øst under storkrigen.

Bermontianerne driver i hovedsak på med sitt i Latvia, men i Juni 1919 krysset de den litauisk-latviske grensen, og inntok byen Kuršėnai. På dette tidspunktet var Litauen hardt engasjert i kamp med bolshevikene, og kan derfor bare gi diplomatiske protester. I Oktober hadde Bermontianerne inntatt betydelige områder i det vestlige Litauen, inkludert byer som Šiauliai, Biržai, og Radviliškis.

I løpet av Oktober 1919 angriper likevel litauiske styrker bermontianerne, og innen 15. Desember er dette rare fremmedelementet fullstendig fjernet i fra Litauen, som i denne seieren overtar endel kanoner og fly som etterlates under flukten.

Juni 1920 hadde den sovjetiske  hæren inntatt Vilnius, men kort tid etter sitt tap mot Polen i slaget ved Warszawa, så overlot Sovjetunionen byen til Litauen, under vilkårene i fredstraktaten ble underskrevet den 12. Juni.

Forhandlinger ble umiddelbart startet i et forsøk på å unngå en væpnet konflikt mellom Polen og Litauen, og 7. Oktober blir Suwałki-avtalen signert. Men 8. Oktober, før avtalen formelt trer i kraft, organiserer general Lucjan Żeligowski (som handler på ordre fra den polske leder Jozef Pilsudski) ett «mytteri» blandt de polske troppene, der Vilnius og Suvalki regionene så ble okkupert av Polen.

Opprinnelige møtte ikke de polske styrkene mye væpnet motstand, og en senere litauisk motoffensiv ble stoppet av den militære kommisjonen til Folkeforbundet. Siden Vilnius-region ble kontrollert av Polen, så erklærte regjeringen i Litauen Kaunas for den midlertidige hovedstaden i landet. Uenigheten om Vilnius skulle fortsette under hele mellomkrigstiden.

Enden på de tre småkrigene blir altså ett selvstendig Litauen, men vi ser også den nye nasjonen står uten noen klare allierte i ett utsatt område i Europa.

Vi ser også at en selvstendig nasjon oppstår uten at de nasjonale strømningene er påfallende sterke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: