Publisert av: hirugua | november 4, 2008

NOVEMBER-REVOLUSJONEN I TYSKLAND

November-revolusjonen i Tyskland varte i fra November 1918 og fram til Weimar-republikkens formelle opprettelse i August 1919. Revolusjonen startet spontant på slutten av storkrigen, da gaster i den keiserlige tyske marinen ikke ville bli med lederskapet på en siste æresmotivert selvmordsseilas rettet i mot London.

Revolusjonen avspeiler egentlig ganske godt den tyske folkesjela, for omveltningene skjedde stort sett i ordnede former; der vi ser at perioden etter krigen preges av mange og kompliserte intriger, avbrutt av korte og intense utbrudd av voldsbruk. Omtrent slik som i fengselsserien Oz.

Etter den kaotiske starten antar interessekonflikten gradvis mer organiserte former, der tydeligere fronter blir synlige. Rosa Luxemburg og spartakistene samler de demokratiske sosialistene. Sosialdemokratene samler de fredsorienterte sosialdemokrater og liberalere. Den militaristiske høyresiden samler seg i ymse paramilitære frikorps, og har pressen på sin side. Maktkampen pågår konstant.

Sosialdemokratene velger i denne maktkampen å alliere seg med den gamle eliten av adel og høiremænder, og dette tipper over maktballansen slik at den gamle eliten stort sett får styre Tyskland videre i Weimar-republikken som dannes; men da med sosialdemokratisk ballanse i politikken.

Den demokratiske sosialismen slås så brutalt ned av frikorpsene med sosialdemokratisk velsignelse; og dens klareste leder Rosa Luxemburg blir myrdet av en obskur høirebande ledet av Gustav Noske. Hennes slagord var fred og brød.

Og det måtte hun dø for.

Dette drapet er kanskje det mest undervurderte drapet i moderne historie. Det var ikke bare mennesket Rosa Luxemburg som ble torturert og myrdet; den demokratiske sosialismen døde sammen med henne. Etter nederlaget i Tyskland ser vi at mange sosialister avskriver de demokratiske virkemidler som en valid vei til å påvirke samfunnet; all den tid høyresiden bare vil sette inn militæret uansett.

Lenin trekker også denne konklusjonen, og vi ser en almenn hardhet og bitterhet gro fram i sosialistenes rekker, fra helt øverst til helt nederst i hierarkiet. Lenin var en lynende intelligent herremann, men dessverre også en svært arrogant en. Han hørte kun på mennesker som han opplevde som like intellektuelle som seg sjøl, så derfor ble det ikke mange som han lyttet til.

Rosa Luxemburg var en av de få meningsmotstandere som Lenin lyttet til; og hun var en modererende kraft innad i den internasjonale bevegelsen. Etter massemordene på de demokratiske sosialistene i Tyskland, så måtte seierherrene forholde seg til en mye mer uforsonlig venstreside; en venstreside som nå anså sosialdemokrater som klasseforrædere.

Sosialdemokratene tilhørte som sagt den seirende siden i November-revolusjonen; men deres nye høireallierte var både upålitelige og svikefulle. Det skulle sosialdemokratene snart få erfare bittert; og da var ikke sosialistene interessert i å stikke hodet fram for dem.

En av grunnene til at sosialdemokrater og sosialister ikke klarte å samles skikkelig til felles og samordnet kamp i mot Adolf Hitlers maktovertagelse, var gammel og inngrodd mistro og bitterhet som ble skapt under bruduljene i November-revolusjonen.

Gravskrift

Røde Rosa forsvant
Hennes grav man aldri fant.
Hun som for de fattige la inn et ord
fikk ikke hvile i de rikes jord.

Skrevet av Brecht til minnet om Rosa Luxemburg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: