Publisert av: hirugua | mai 6, 2009

PUNJAB-MASSAKREN

Punjab-massakren i 1919 laget stor oppstandelse i sin samtid.

I byen Amritsar i Punjab ble 379 nasjonalistiske demonstranter drept, og over 1000 ble såret.

På 10 minutter.

At ikke enda flere demonstranter ble drept i massakren, skyldes utelukkende det fakta at imperietroppene ikke hadde med seg automatvåpen; dette var da også det eneste som General Reginald Dyer beklaget i etterkant.

At han ikke hadde med automatvåpen altså.

Som han sjøl sa det: «Jeg mente det ville være en nokså fortreffelig idè».

Generalen hadde minimalt med ettertanke og refleksjon omkring tragedien; slik alt militært lederskap alltid har en innebygget preferanse for i sitt arvestoff.

Men denne karen var virkelig ei løs kanon, selv til en general å være.

En av kameratene hans uttalte at General Dyer var «lykkeligst når han fikk klatre over en burmesisk palisade med en pistol mellom tennene».

Forsvarsminister Winston Spencer Churchill, som ikke akkurat var det britiske imperiets mest profilerte pasifist sjøl, hadde ikke så mye i mot at noen indiske oppviglere ble plaffet ned; her var det dog massakrert i meste laget.

Og da Dyer startet med både pisking og andre offentlige ydmykelser, av vanlige indere i etterkant av massakren, så fikk selv den gamle krigstrompeten Churchill nok.

Generalen ble avsatt; dog til store protester i det konservative parti.

Mange konservative tilga aldri Churchill dette.

De syntes at han var «soft on crime».

Winston Churchill mente at det å ydmyke fredelige sivile «ikke var den britiske måte å gjøre ting på».

Denslags var mer passende overseas, tenkte Churchill.

For tyskere og sånt rask, ikke i imperiet.

Gamle Winston fikk også støtte fra indiaministeren Edwin Montagu, som hold en tordentale rettet i mot den rasismen som åpenbarte seg så tydelig under unntakstilstanden.

Alt i alt tapte Storbritannia mesteparten av sin legitimitet som myndighet i den indiske befolkningen; en tydelig ettervirkning av massakren.

I den store sammenhengen er massakren bare en blandt flere, men etter det som hendte i April 1919 så  betraktet nesten enhver inder Storbritannia som ei brutal okkupasjonsmakt.

Det mentale båndet mellom Storbritannia og India hadde røket i skuddsalvene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: