ESTLAND: SELVSTENDIGHETSKRIGEN 1918 – 1920

Estland er en av de tre baltiske småstatene.

Estlenderne har vært ett eget folk med sitt eget språk i uminnelige tider. Estlandske fornavn som Harald og Olaf og Jens klinger utvilsomt nordisk, for i svunne tider fant de norrøne folkeslagene det naturlig å søke lykken mot øst.

Estland har en fortid som hansastat under tysk innflydelse, og falt siden inn under Sverige som krigsbytte. Nok en krig førte til slutt estlenderne inn under Tsaren i Russlands herredømme.

 24. Februar 1918 tok fremmedstyret formelt slutt i Estland, da nasjonens selvstendighet ble erklært. Dette var en ren papirbestemmelse i starten, men etterhvert fikk man stablet noen væpnede styrker på beina.

Estland hadde fått en hær. Landet skulle snart få bruk for den.

 22. November 1918 gikk den røde arme til angrep på Estland ved Narva, som er den 3. største byen i landet. Estlenderne forsvarte seg ved Narva sammen med tyske styrker, men disse tyske styrkene trakk seg fort tilbake da kampene begynte. Til tross for Sovjetunionens interne problemer hadde unionen avsatt 7000 infanterister , 22 feltkanoner, 111 maskingevær, 2 panserbiler, 2 fly, ett pansertog, en krysser og 2 destroyere til felttoget mot Estland.

Mot denne sovjetiske styrken disponerte Estland 2000 regulære soldater med lette våpen, og 14500 militsmenn. Allerede 29. November faller Narva, og 18. Desember inntar den røde arme den mindre byen Valga også. På julaften faller byene Tartu og Tapa, til tross for at Estland 5. Desember har mottat 5000 rifler og 20 feltkanoner fra Finland.

 Storbritannia anerkjenner ikke Sovjetunionen, og 31. Desember mottar estlendernes hær 6500 rifler, 200 maskingevær og 2 feltkanoner fra den britiske marinens skip. Den britiske flåtestyrken tar like godt og kaprer 2 russiske destroyere også, og gir disse til den estlandske regjeringen.

Slik får Estland en marine.

 2. Januar 1919 ankommer 3000 finske frivillige soldater Estland, og man er snart ferdig med byggingen av 3 nye pansertog i hovedstaden Tallin. Estland er ikke lenger like hjelpeløst som før.

7. Januar iverksettes motoffensiven, og den røde arme presses siden langsomt tilbake.

9. Januar gjenerobres Tapa.

14. Januar gjenerobres Tartu.

18. Januar gjenerobres Narva bak frontlinjen, ved hjelp av den nye estlandske marinen.

31. Januar begynner slaget ved Paju, som etterhvert blir krigens hardeste slag til da. Estlenderne vinner til slutt dette slaget, som fører til at Valga, Vöru og Petseri gjenerobres 4. Februar. Etter disse kampene er fronten relativt stillestående, frem til Estland iverksetter Mai-offensiven.

 Før Mai-offensiven har Estland 74 000 menn under våpen; her inkludert 3000 russiske antikommunister.

Estland kan stille med 70 feltkanoner og 230 maskingevær.

Mot denne styrken kan Sovjetunionen stille med 80 000 mann, 200 feltkanoner, 230 maskingevær og 5 pansertog.

Mai-offensiven blir en militær suksess. Den røde hær drives helt ut av Estland. De 3000 russiske antikommunistene (såkalte hvite styrker) fortsetter dessuten videre på sitt korstog mot Lenin og hans lære, like inn i selveste Sovjetunionen.

 23. Juni 1919 går Estland til ett militært angrep på tyske og latviske styrker i Nord-Latvia. Estlands regjering frykter, med rette eller urette, at tyske politiske intriger vil legge baltikum inn under Tyskland.

Slik gikk det til at ett lite land på størrelse med Danmark ble i samtidig krig med Latvia, Tyskland og Sovjetunionen. Og mest på grunn av de to siste landenes svake stilling der og da, lykkes faktisk Estland i å oppnå en militær seier mot Tyskland og Latvia i slaget ved Vönnu.

 Den røde arme fortsetter krigen med sine periodevise offensiver mot Estland, uten å oppnå stort med det.

Sovjetunionens lederskap later til slutt til å gå lei av hele Estlandskrigen og dens belastninger.

3. Januar 1920 inngås våpenhvileavtale mellom Estland og Sovjetunionen.

2. Februar følges så våpenhvilen opp med en formell fredsavtale.

 Sovjetunionens statsleder Lenin hadde i sin politiske og filosofiske lære tatt ett grundig oppgjør med imperialismen som ett politisk fenomen.

Man kan sannelig undres på hvorfor anti-imperialisten  Lenin ikke satte en stopper for krigen mot Estland på ett langt tidligere tidspunkt?

Dette er vel bare enda ett av de mange spørsmålene vi aldri vil få ett skikkelig svar på.

Politikken er ett ufint sirkus.

Sånn er det bare.