REPUBLIKKEN ALSACE-LORRAINE

Den 11. november 1918 etter at våpenhvilen med Tyskland (Compiegne) ble undertegnet, så slutter den store europakrigen.
Samme dag i Strasbourg, proklameres en uavhengig republikk i Alsace-Lorraine.
Landtag (parlamentet) får proklamert seg sjøl som den eneste gyldige juridiske myndighet der.
Allerede neste dag tar dette såkalte «nasjonalrådet» over alle de administrative funksjonene, og får proklamert sin suverenitet i Alsace-Lorraine.
Eugène Ricklin og Jacques Peirotes tar styringen.

Uavhengigheten fikk kort levetid; da den franske hæren okkuperte Mülhausen 17. november.
Frankrike tok Colmar og Metz de neste dagene, og den 21. november, ankom franske tropper i Strasbourg.

Etter elleve dager med uavhengighet, var Alsace-Lorraine okkupert av, og innlemmet i, Frankrike.
Med dette blir republikken en av de mest kortlivede statsdannelsene i verdenshistorien.
Regionen mistet sin nylig anskaffede autonomi, og ble returnert til det sentraliserte franske systemet; samt delt i departementer i Haut-Rhin, Bas-Rhin og Moselle (den samme politiske strukturen som før annekteringen, og som ble opprettet under den franske revolusjon, med litt forskjellige grenser)
Dagens territorie nyter den samme lovgivningen; som på enkelte områder er vesentlig forskjellige fra resten av Frankrike – se for eksempel vedtekter om Alsace-Moselle.
Departementet Meurthe-et-Moselle ble opprettholdt, selv etter at Frankrike annekterer Alsace-Lorraine i 1919.
Området Belfort fikk en spesiell status, og ble ikke reintegrert i Haut-Rhin i 1919, men ble i stedet ble heller gitt full status som departement i 1922 under navnet Territoire de Belfort.

Tyskerne som bodde der blir utropt til syndebukker etter det mislykkede opprøret, og mesteparten av de etnisk tyske innbyggerne blir deretter deportert til Tyskland med tvang.
Tyskland protesterer på dette, men har ingen makt lenger.

Egentlig burde alle pasifister kunne lære noe av denne historien; nemlig det enkle fakta at en levedyktig stat må ha mer enn bare en administrasjon.

Uten noen egne militære styrker lever enhver stat på nåde, og på nåde alene.
Og nåden er sannelig en stor mangelvare i vår kalde og industrielle tidsalder.